Et land på randen

Vesten kan ikke vinne krigen i Afghanistan, og Pakistan rives i stykker av at nederlaget trekker ut.

RAMMET AV FLOMMEN: Gutter venter på utdeling av mat nær Nowshera i den nordvestlige grenseprovinsen i Pakistan 23. august i år. Tre nye bøker gir et unikt innblikk i det folkerike landets altfor store utfordringer. 

Foto: Reuters/Scanpix
RAMMET AV FLOMMEN: Gutter venter på utdeling av mat nær Nowshera i den nordvestlige grenseprovinsen i Pakistan 23. august i år. Tre nye bøker gir et unikt innblikk i det folkerike landets altfor store utfordringer. Foto: Reuters/ScanpixVis mer

||| NEWSWEEK utropte Pakistan til «verdens farligste land» i 2007, året etter gjorde Economist det samme. I ettertid er påstanden blitt resirkulert i utallige medier, kontinuerlig diskutert av analytikere og har gitt politikere både i Asia og i Vesten dype rynker mellom øynene.

Pakistansk Taliban og de mange militante islamistgruppene i landet står bak stadig flere selvmordsangrep. Flere tusen sivile har mistet livet i terrorangrep de siste to åra, tallet er nå på nivå med antall sivile som mister livet i krigen i Afghanistan.

En fattig og i økende grad radikalisert befolkning, et gjennomkorrupt politikersjikt, et altfor mektig militærvesen og føydale strukturer som muliggjør fortsatt utbytting av flertallet, preger landet. Inflasjonen er ute av kontroll, og basismatvarer doblet i pris.

Og så kom flommen som gjorde flere millioner hjemløse.

I ET PRISVERDIG forsøk på å forklare noe av det som skjer i Pakistan akkurat nå, har fire norske journalister, forskere og forfattere gitt ut tre bøker om landet i høst. Aftenpostens unge korrespondent Kristin Solberg har reist langs den mytiske hovedveien Grand Trunk Road og skildrer et mangfold av flyktninger, islamister, bestemødre, unggutter og deres historiske og materielle ramme i «Gjennom de renes land». I teksten graviterer hun stadig mot stridens kjerne; grenseområdene mot Afghanistan og selvmordsbomberne - de militante, rettroende unge mennene.

Et land på randen

Laila Bokhari går enda grundigere inn i nettopp radikaliseringen og terroren som springer ut av dette området i «Hellig vrede». Med pakistansk familiebakgrunn og som mangeårig forsker på ekstremisme har hun et bredt kildegrunnlag, og gir en rekke fascinerende portretter av de som er villige til å ofre alt.

Elisabeth Eide og Terje Skaufjord som har jobbet og reist i landet i mange år, leverer et bredt, mer positivt og mangetydig bilde av verdens sjette mest folkerike land i «Pakistan midt i verden».

PAKISTAN ble etablert i 1947 som en stat for Indias muslimske befolkning, og en blodig krig med India ga grunnlaget for et bittert fiendskap som fortsatt setter sterkt preg på landets identitet, og ikke minst de væpnede styrkene. Militæret har alltid vært den mektigste samfunnsinstitusjonen i Pakistan, og har styrt landet i lange perioder etter flere kupp.

Eide og Skaufjord gir et fantastisk innblikk i privilegiene til de militære elitene. En arv etter de britiske koloniherrene gjør at pensjonerte offiserer blir belønnet med et stykke jord eller eiendom når de slutter. Ingen har våget å fjerne privilegiene, og stadig nye politikere har brukt det for å sikre seg lojalitet. Samtidig er offiserene ettertraktet til stillinger etter de går av i ung alder, i styrer, utdanningsinstitusjoner, bedrifter og byråkrati. Forsvaret er landets største arbeidsgiver, og også den største aktøren i det private næringslivet, og driver bankvirksomhet, fabrikker, transport, flyselskap, energi og i en lang rekke andre sektorer. Forsvaret er i praksis overalt.

Militæret og etterretningen ISI har dessuten en lang historie som alliert med islamistgrupper og militser i landet, og har drevet et kontinuerlig dobbeltspill i «krigen mot terror».

POLITIKERNE har en tradisjon for å tilegne seg privilegier og verdier i minst like stor stil, og har konsekvent gitt seg og sine allierte posisjoner og verdier. På 70-tallet ble det konkludert med at 22 familier dominerer økonomien i landet, forteller Solberg, og bildet er mye av det samme i dag. «Pakistansk politikk er basert på sterke personligheter, dynastier og profitt», skriver Bokhari, og legger til at det føydale systemet basert på klasse- og klanstrukturer gjør at få våger å opponere.

Bare drøyt en prosent av befolkningen i landet betaler inntektsskatt, og nylig kunne aviser i landet avsløre at verken statsminister Yousaf Raza Gilani eller 25 andre ministre i regjeringen betaler inntektsskatt overhode.

HATET MOT VESTEN, krigen i Afghanistan og en håpløs livssituasjon driver radikaliseringen av de unge mennene, viser Bokhari.

«Det er viktig å forstå at jihad er noe vi alle tror på. Er du muslim, er du også en jihadist», sier Quazi Hussein Ahmed, den tidligere lederen for det religiøse partiet Jamaat-i-Islami, til henne. Han forteller om ydmykelsen i at India okkuperer Kashmir, at palestinske ledere er maktesløse og russere begår overgrep mot tsjetsjenske brødre. USAs kriger og ledere som er «lakeier for supermakter» er det verste.

«Det er et mantra jeg har hørt altfor mange ganger før», skriver Bokhari. «Vi er skyldige og ansvarlige, og vil aldri forstå ydmykelsen».

Et land på randen

Hun spør hvorfor hans egne sønner studerer i USA, mens andres sønner ofrer livet:

«Fremtiden ligger i Allahs hender. Den heldige velges ut til å bli martyr. Våre martyrer er våre helter. De er elsket av Gud, det samme er familiene deres», svarer han.

«Har du kjent duften av en martyr noen gang?», spør en pashtunsk stammeleder Bokhari er gjest hos i de autonome grenseområdene mot Afghanistan. «Du kjenner den gjennom den søte duften av deres blod og smilene de har i ansiktet idet de dør. Et fredelig, godt, ja hellig smil. Som de vakreste smil i søvnen - og duften som en blanding av honning og sjasmin. Det er som duftene i paradis, de søteste roser, granatepler og druer.»

BÅDE BOKHARI og Solberg besøker den ekstreme madrassaen Haqqania, som har utdannet mange talibanledere, inkludert Mullah Omar. Solberg har dessuten møtt den mest komiske ekstremisten jeg har sett skildret noen gang: En irsk konvertitt som er strandet i stammeområdene, uønsket både i Irland og Pakistan. En slags talibansk pappfigur.

Hans jihad er total, og Solberg representerer fienden. Han lar seg intervjue bare fordi han kan klare å omvende henne, noe han forsøker til siste stund. «Er du blitt muslim ennå?», spør han i siste samtale.

Det er klart at han må reise, og han er forberedt på å sitte livet ut i fengsel.

«Nei».

«Inshallah».

FREMFOR ALT har alle de fire forfatterne en ambisjon om å vise fram hverdagen, det surrealistiske byråkratiet folk må stri med,

slitet, gjestfriheten, gleden, og henvender seg til de som har minst i det delte samfunnet. De unge mennene som lar seg lokke med martyrstatus ikke minst for at familien skal få status, og kompensasjon, etter deres død. Den kristne taxisjåføren i slummen. Den foreldreløse unggutten som nå er familieoverhode.

Et land på randen

Og i alle tre bøkene får vi kanskje litt umotiverte intervjuer med Imran Khan, tidligere cricketstjerne, nå politiker med drømmer om valgseier. En langt fra stringent tenkende mann, med et etter norske standarder enormt og ganske tåpelig ego.

I DE MEST konfliktfylte områdene av Pakistan ser man stadig færre kvinner utendørs. «På markedet i Minora ser vi menn overalt, og bare noen få, heldekkede kvinner», beretter Eide og Skaufjord fra Swat. «På 80-tallet var burka ikke så vanlig der», fortsetter de.

Krigen, terroren og radikaliseringen gjør handlingsrommet for kvinnene stadig mindre, og både saudiarabisk wahhabisme og pashtunsk kultur påvirker i strengere retning. Fredrik Barth viser i sin glimrende lille bok «Afghanistan og Taliban» hvordan det representerer et ødeleggende tap av ære for pashtunske menn dersom kvinnene deres blir sett av menn utenfor familien. Til å med å vite en kvinnes navn, kan medføre ærestap.

En av Solbergs kontakter, en modig og engasjert journalist fra Peshawar, gir uttrykk for et tilsvarende syn når han beskriver problemene for pashtunske kvinner som er flyktet fra Afghanistan. Kvinnene lider, ikke fordi flyktningtilværelsen er hard, men fordi de bor i telt og da kan ses av andre menn. Kvinnene i hans kultur «går ikke til markedet, og de går ikke ut av huset uten et mannlig familiemedlem. Og de er lykkelige. Kvinnene er lykkelige i en slik situasjon», forklarer han.

SOLBERG er en god journalist som reiser tilbake til de menneskene hun skildrer mange ganger, noe som gir dybde til fortellingene deres. Svakheten er at språket hennes er journalistisk og noen ganger flatt, og at hun ikke tør å tegne sine egne bilder. Det spiller likevel ikke stor rolle. Det er fremfor alt menneskene i Pakistan som har ordet i hennes bok, og deres historier er både bevegende og godt valgt ut.

Bokhari går personlig, informert og grundig til verks i sin bok, og også her får intervjuobjektene utdype gjennom flere samtaler og over tid. Det er likevel mindre analyse og konklusjon i boka enn jeg ønsker meg, gitt hennes faglige bakgrunn. Teksten nærmer seg det journalistiske som preger Solbergs.

Eide og Skaufjord er en kunnskapskilde uten like, og formidler befriende mye nytt om steder, mennesker og situasjoner de besøker. For denne leseren som ikke har vært i Pakistan, blir det faktisk litt for mye informasjon spredt over et for stort geografisk og tematisk område, særlig i første halvdel av boka. Jeg henger ikke helt med. Den kunne tjent på å samle seg tydeligere og fordype seg i enkelte deler, men er tross alt den mest grundige og referansetunge av de tre bøkene.

BARE DE siste ukene er det kommet en rekke, alarmerende meldinger fra Pakistan. Amerikanske droneangrep tiltar over pakistansk territorium. Taliban svarer med spektakulære motangrep. Det pakistanske militæret har rettet en kraftig advarsel til egen regjering, som er i ferd med å gå tom for penger. Nye, blinkende terroralarmer kommer på løpende bånd fra USA og europeiske land. 25 jihadister fra stammeområdene er oppdaget i Europa.

DISSE TRE, oppklarende bøkene kunne ikke kommet på et mer treffende tidspunkt.