FORSVARSMINISTERMØTE: Frank Bakke-Jensen møtte i fjor høst USAs forsvarsminister James Mattis i Brussel. Foto: NTB Scanpix
FORSVARSMINISTERMØTE: Frank Bakke-Jensen møtte i fjor høst USAs forsvarsminister James Mattis i Brussel. Foto: NTB ScanpixVis mer

Et land som synker

Regjeringen legger opp til en kraftig amerikanisering av forsvaret. Basepolitikken uthules. Det svekker norsk selvstendighet, skriver John O. Egeland.

Kommentar

Regjeringen har med stivt smil erklært at amerikanske marinestyrker kan øve og trene i Norge i ytterligere fem år, og at aktiviteten skal utvides. Antall soldater skal økes fra 330 til 700. Mens marinekorpset tidligere bare var stasjonert på Værnes i Trøndelag, skal det nå også rykke inn på Setermoen i indre Troms der den norske hæren har sitt tyngdepunkt. Samtidig er fem amerikanske overvåkingsfly av typen P-8 Poseidon på plass på Andøya flystasjon. US Navy bistår Norge i overvåkingen av russisk ubåtaktivitet i nordområdene etter at den norske kapasiteten ble svekket, bl.a. som følge av vedtaket om å nedlegge Andøya flystasjon. Det pågår også forhandlinger om at det amerikanske luftforsvaret skal etablere Rygge i Østfold som en framskutt operasjonsbase for kampfly. Til sammen vil det gi USA tre kraftfulle militære støttepunkter på norsk jord.

En hjørnestein i norsk sikkerhetspolitikk har vært den særnorske basepolitikken. Da Norge ble med i NATO i 1949 ble det besluttet «å ikke åpne baser for fremmede staters stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep». Hensikten har hele tida vært å hindre at Norge ble et militært oppmarsjområde og bidra til lavere spenning i nordområdene. Permanent militær tilstedeværelse, overvåking og etterretning skal utføres av norske styrker og under norsk politisk og militær kontroll.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SPRENGES: I kveld sprengte Forsvaret en mine i Oslofjorden like ved Horten. Video: NTB Scanpix Vis mer

Nå påstår regjeringen i en pressemelding at en utvidet amerikansk tilstedeværelse og øving faktisk er en forutsetning for en videreføring av basepolitikken: «Den selvpålagte begrensningen gjør det desto viktigere å forberede forsterkninger i fredstid». Det er sterk tale på tynt grunnlag. En av dem som har kritisert regjeringen for å løpe fra basepolitikken, er forsvarsekspert og tidligere flaggkommandør Jacob Børresen. I en artikkel i Dagbladet sier han at etableringen av de amerikanske basene «er ytterst uklok politikk og et drastisk brudd med norsk forsvars- og sikkerhetspolitisk tradisjon, kamuflert som kontinuitet».

En annen kritiker er Norges tidligere NATO-ambassadør Kai Eide. I et innlegg på Facebook skriver Eide at regjeringen gjør Norge «mer avhengig av amerikanske styrker i en tid hvor amerikansk politikk er mer uforutsigbar enn noen gang og presidenten behandler venner og allierte på en måte vi aldri har opplevd». Eide mener vi både må styrke landforsvaret etter mange års forsømmelse og blåse liv i dialogen med Moskva.

Uthulingen av basepolitikken er et sikkert tegn på at regjeringen befinner seg i et pinefullt dilemma. I stedet for å balansere forholdet til USA og NATO med et sterkere og langt dyrere nasjonalt forsvar, skal hullene tettes med amerikanske styrker og militært utstyr. Norge synker dypere ned i politisk avhengighet. Det understreker alliansens egentlige styrkeforhold: Det er bare USA som har militær styrke og teknologisk kraft til å unnsette Norge dersom norsk territorium trues. Forholdet gjenspeiles i NATOs felles forsvarsplanlegging for Norge, der amerikansk støtte er et premiss det norske forsvaret er organisert rundt.

Forskeren Torgeir Larsen, tidligere statssekretær i UD og stabssjef for NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg, peker i en NUPI-artikkel på hvordan de sikkerhetspolitiske rammebevegelsene er i bevegelse. Han viser til at Norges allianseforhold til USA står på tre hovedbein: Forvarsamarbeid, politisk samarbeid og økonomisk samkvem. Mens forsvarssamarbeidet stadig er sterkt og relevant for begge parter, ser vi tegn til svekkelse av de to andre beina. Norge og USA er på kollisjonskurs når det gjelder internasjonal retts- og verdensorden. Amerikanske posisjoner i utenrikspolitikken er nå oftere i strid med norske interesser og standpunkter som småstat enn før. Verdien av norsk vareeksport til Europa var i 2015 åtte ganger høyre enn verdien av norsk eksport til USA. Den tradisjonelle dybden i Norges allianseforhold til USA er svekket, og vi ser tegn til en interessespagat.

I en slik verden er det dristig av regjeringen å gjøre Norge enda mer ensidig avhengig av USA i forsvars- og sikkerhetspolitikken. En lang rekke eksperter har pekt på faren for konflikter eller situasjoner med press der USA eller NATO ikke kan eller vil komme Norge til unnsetning. Da vil et forsvar med store hull i sine kapasiteter ha liten verdi.