Et levende fotomuseum

FOTOMUSEUM: I en kronikk i Dagbladet den 21.11. går Morten Løberg bredt til verks mot Preus museum, det nasjonale museet for fotografi i Horten. Hans kronikk føyer seg inn i rekken av utspill og artikler de siste to månedene, der særlig museets gründer og tidligere direktør Leif Preus og journalisten Løberg har vært aktive.Preus og Løberg har tilsynelatende et annet syn på formidlingen av fotografi og fotohistorie enn hva vi har på Preus museum, selv om jeg tror vi er mer enige enn det de mange utspillene gir inntrykk av. La meg likevel korrigere noen misforståelser som går igjen i debatten.

FOR DET FØRSTE er det naturligvis ikke slik at Leif Preus og Morten Løberg sitter med det sluttgyldige svaret på hvilken profil et nasjonalt museum for fotografi skal og bør ha. De har åpenbart sin mening om dette, men det finnes selvfølgelig ulike formidlingsgrep, ulike museale metoder. Det interessante med de ulike metodene er at de alle er verdiladet. Både det vi presenterer og måten vi presenterer det på sier noe om vår egen tid og om vårt eget ståsted som formidlere. Derfor er det ønskelig å oppleve forskjellige tolkninger av våre museumssamlinger, på samme måte som vi ønsker å oppleve forskjellige tolkninger av teaterstykker. Dette levendegjør historien.Leif Preus,metode var tydelig i det private Preus Fotomuseum som eksisterte fra 1976 til 1994. Det var et klassisk gjenstandsmuseum med vekt på tematiske sammenhenger og historisk kronologi. Andre fotografiske museer har lagt større vekt på det billedmessige og en kunsthistorisk framstilling av fotohistorien. Med den digitale revolusjonen og framveksten av en tverrfaglig kunst og teori har vi fått en ny type fotomuseum som forholder seg til fotografiet som et av flere teknologiske billedmedier. For disse museene blir det viktig å se fotografiet i sammenheng med video, film, tv, Internett og andre ,synsmaskiner,, som teoretikeren og fotografen Paul Virilio har kalt det.

PREUS MUSEUM har som oppgave å utforske disse ulike museale metodene. Dette vil til tider innebære radikale, postmoderne utstillingsgrep. Til tider vil det innebære moderne presentasjoner av fotografisk billedkunst. Og til tider vil det innebære klassiske gjenstandspresentasjoner. En slik variasjon av utstillingene er en forutsetning for et levende museum.Videre er det ikke slik at samlingene til Preus museum tidligere var tilgjengelige for publikum, mens de nå er pakket bort. Museet har store samlinger som aldri har vært vist samlet eller fullstendig; utstillingene har vært preget av faglig profilerte valg ved Preus museum som ved alle andre museer. I noen år har den tekniske samlingen vært prioritert forholdsvis høyt i vår basisutstilling. Nå er billedsamlingen prioritert noe høyere. Dette er vanlig museal virksomhet og prosedyre. Når dette er sagt, så har museet planer om en utvidelse med ett nytt galleri. Dessverre ble det ikke bevilget midler til dette formålet på statsbudsjettet for 2006, men vi har håp om at Kulturministeren vil se nøye på dette prosjektet ved neste korsvei. Utvidet utstillingsplass ville selvfølgelig gi mulighet til å vise flere aspekter av samlingen samtidig.

IFØLGE LEIR PREUS og Preus Foto AS har denne saken også en juridisk side. Firmaet hevder at avtalen som ble inngått med staten i 1994 om salg av samlingen inneholder en paragraf som åpner for forhandlinger om museets utstillinger. Departementet har avvist dette kravet og har i sitt svar til Preus Foto AS understreket at museets utstillingsprogram vil måtte vurderes over tid og i forhold til formidlingsfaglige hensyn og tilgjengelig utstillingsareal. Dette er helt i tråd med den holdningen museet har. Det ville da også være svært oppsiktsvekkende om departementet hadde inngått en avtale som åpnet for denne typen innblanding i formidlingen ved et statlig museum.Den nye arkitekturen i basisutstillingen fortjener også en kommentar. Den utgjør for det første ikke «halve museet» slik Løberg påstår. Museet består av et bibliotek, to gallerier og basisutstillingen, i tillegg til café og butikk. Basisutstillingen utgjør om lag 20% av museets publikumsareal. Sverre Fehns fantastiske arkitektur er i det store og hele godt ivaretatt. Den utstillingen Fehn skapte for samlingen er imidlertid demontert, slik at vi i en periode kan prioritere billedsamlingen og utforske nye formidlingsgrep i forhold til den tekniske samlingen. Fehns utstilling har likevel så stor egenverdi at den er ivaretatt og skal remonteres på et seinere tidspunkt.

LØBERG PÅSTÅR i sin artikkel at «sære utstillinger av samtidsfotografi ikke har noen framtid i en norsk provinsby». Dette er en absurd påstand for alle som kjenner museets program, som i øyeblikket består av utstillingen «Kongen og katten» - Kongehuset og fotografiet 1905-2005 og en basisutstilling som presenterer verk fra 1840-tallet og fram til i dag. I tillegg er det en fornærmelse mot vårt lokale og regionale publikum. Det er naturligvis fullt mulig for et publikum i Vestfold å forholde seg til samtidsfotografi så vel som historisk fotografi. Hvorfor skulle det ikke være det?En viktig del av Preus museums målsetting er å bygge bru mellom det tradisjonelle fotografiet og samtidas visuelle kultur. I 2006 vil dette bl.a. innebære utforskning av fotografiske subkulturer, utstillinger med norske og internasjonale billedkunstnere og en utstilling som ser nærmere på forholdet mellom billedsamlingen og den tekniske samlingen. I tillegg vil vi til neste år presentere den første samlede utstilling av norsk fotohistorie. Dette er et program som ivaretar både billedsamlingen, den tekniske samlingen og en fornyelse av museet.