TRADISJONER: - Khoisan-folket har færre muligheter til å utføre sine skikker og tradisjoner. Det blir satt opp levende museer i områdene der de bor, så de kan late som at de jakter, selv om de mange steder har blitt fratatt retten til å jakte, skriver artikkelforfatteren. Bildet er fra 2010 og viser et demonstrasjonstog til støtte for Khoisan-folket i Sør-Afrika, like ved grensen til Namibia. Foto: NTB Scanpix
TRADISJONER: - Khoisan-folket har færre muligheter til å utføre sine skikker og tradisjoner. Det blir satt opp levende museer i områdene der de bor, så de kan late som at de jakter, selv om de mange steder har blitt fratatt retten til å jakte, skriver artikkelforfatteren. Bildet er fra 2010 og viser et demonstrasjonstog til støtte for Khoisan-folket i Sør-Afrika, like ved grensen til Namibia. Foto: NTB ScanpixVis mer

Et levende museum

Velkommen til Kongolandbyen 2014, denne gangen er det de besøkende som befolker landsbyen og ser på hverandre.

Meninger

Kongolandsbyen ble erklært åpnet forrige torsdag, men til alles store overraskelse var det ingen mennesker som var utstilt. Hva skjedde? Var det for få som hadde meldt seg på? Prøvde Svein Bjørkås å ro det hele inn med å si at det er umulig å se og vite hvem som er publikum og hvem som er deltagere? Eller var det nettopp det kunstnerne prøvde å fortelle oss? Er vi alle deltagere i et levende museum?

Kunstnerne konfronterer oss med hverandre, og setter et indirekte fokus på historien om det landet som var så opptatt av å redde og hjelpe verden, at de glemte at de var en del av den samme verden? Dette landet har drevet med bistand, vært besøkende turister i de aller fleste land, med utgangspunkt i sitt eget verdisystem når det gjelder forståelsen for hva hjelp er og hva et liv og et samfunn bør være. Landet er Norge, og ja vi elsker dette landet!

Vi som bor i Norge representerer en del av en vestlig gruppe som Professor Jared Diamond kaller for the WEIRD people. Wierd står for westernized, educated, industrialized, rich and democratic. Og alle andre som ikke er det kvalifiserer for å bli satt i et levende museum. Kunstnerne har satt det WEIRD people i et levende museum, kanskje for å minne oss på at vi lever og er en del av en verden som er større enn oss selv.  En Kongolandsby vil gi mange en innsikt i hvordan verden var før, men den kan også gi oss noe innsikt i at det fremdeles er sånn mange steder. Det er menneskehandel i mange land, apartheid har tatt en ny og mer stille form, men eksisterer i aller høyeste grad. Det er også mennesker som lever permanent i levende museer slik at mennesker fra vesten kan sitte på en stol og klappe mens det hoppende folket hopper.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Skaper vi en forståelse ved å selv bli deltagere i en Kongolandsby, eller understreker vi en fragmentering? Person A og B som besøker Kongolandsbyen vil mest sannsynlig si noe om at det er forferdelig at mennesker ble utstilt i 1914, som om de var i en zoologisk hage, men nå står vi her og ser på hverandre. Men den samme person A og B har også vært i Tanzania på ferie en gang, der de betalte penger for et besøk i en landsby for å se på dem som lever primitivt. Og når de kommer hjem blir dette omtalt som en eksotisk opplevelse. Faktumet er at de satt i stoler og klappet i hendene mens lokalbefolkningen hoppet og danset rundt dem som sirkusartister. Ser de sammenhengen? I dag er de selv utstilt i Kongolandsbyen.

Det finnes levende museer flere steder i verden den dag i dag. Men mitt spørsmål er: Hva skjer med en befolkning når de skal fremføre den de er fra klokken ni til klokken 1700 for å underholde mennesker fra en annen del av verden? Hvem er de når klokken er 17.30. Hva sitter de igjen med?

Det er en fin balansegang mellom det å se på mennesker som underholdning og samtidig bevare evnen til å sette seg ned på bakken som en elev for å lære av all den innsikt og kunnskap de har i forhold til de omgivelsene og tradisjonene de har vokst opp i.

Den tomme landsbyen har overrasket oss med å bli et slags forum for å lære bort en innsikt og forståelse av samhold og sameksistens. Det er gjennom kultur og natur at vi lærer, vokser og får innsikt i hva ekte bærekraft er. I et levende museum våkner du opp av at noen kommer for å ta bilder av barna dine og kona di mens hun ammer i de fattige kårene de lever under. Turisten plasserer stolene sine rundt et bål i påvente av at de lokale skal danse, uten å vite at i hytta bak dem ligger en 15 år gammel gutt som svever mellom liv og død.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Jeg har jobbet i snart fem år med en av verdens eldste kultur befolkninger, Khoisan-folket, i Namibia. Et folk som vi tidligere i historien har omtalt som hottentotter, barbarer og pygmeer. Et folk som har blitt jaktet på som dyr, holdt som slaver og blitt utstilt levende i europeiske museer og dyrehager som «the missing link». Et folk som til tross for all verdens utvikling til nå har greid å bevare store deler av egen kultur. Et folk som alltid har levd livet sitt basert på likhet og kinship, et folk som deler, som etterlater bærekraftige fotspor i sine omgivelser, som alltid har levd livet sitt basert på nåtid. Et folk som sier at fortiden er foran oss. Vi kan se den klart. Fremtiden er bak oss, derfor snur vi oss ikke, vi lever nå. Dette folket er Khoisan folket.

På 1400-tallet begynte europeerne å utforske verdens hav. De gikk i land i Amerika, sørlige Afrika, noen øyer i Østen og Australia. Oppdagerne fant ut at en stor andel av menneskene de møtte hadde greid å leve av naturen uten å domestisere dyr eller planter.

Jakt og sanking var det opprinnelige livsgrunnlaget for det omstreifende Khoisan-folket. Men på grunn av store omveltninger i ressursforvaltningen, er det nå begrensede områder å jakte på, og Khoisan-folket har færre muligheter til å utføre sine skikker og tradisjoner. Det blir satt opp levende museer i områdene der de bor, så de kan late som at de jakter, selv om de mange steder har blitt fratatt retten til å jakte. De får penger av turistene som kommer for å se på det Khoisan-folket selv kaller et sirkus. Men penger kommer man ingen vei i deres område. Faktum er at det ikke finnes noen andre butikker enn det de kaller Shabeins, et skur av bølgeblikk der det selges alkohol. Har vi hørt denne historien før? Dette er en kjent utvikling i det øyeblikket ny og gammel kultur møtes.

De som taper mest på denne utviklingen er barna og ungdommen. Vi ser en klassisk konflikt mellom den tradisjonelle og moderne verden, der minoritetene ofte blir holdt utenfor. Ungdommene som er representantene av en urkultur i et hamskifte er blitt taperne på grunn av diskriminering, neglisjering, ulovlige landbeslag, språkproblemer, lite eller ingen utdanning og ingen lokale tilbud for dem som ønsker å leve nær familien. Mens deres foreldregenerasjon kunne overleve med jakt og samling og utnyttet naturressursene, faller mange ungdommer nå utenfor den moderne verdens krav, og klarer ikke å stå opp for sine meninger og rettigheter. Hver uke dør det barn av diare, underernæring eller væskemangel. Dette skyldes ikke deres tradisjonelle livsstil, men er et resultat av at de ikke lenger får leve i sitt nomadiske levesett. Det vi ser er en konfliktfylt kombinasjon av identitetskrise, redsel, pasifisering, alkoholmisbruk og mangel på bevegelsesfrihet hos befolkningen. Dette vil igjen føre til misbruk av ressurser og sykdoms sårbarhet.

Vi som tilhører folkegruppen WEIRD, kan reise uten å tenke over restriksjoner når vi krysser landegrenser. Det holder å vise et pass eller visum. Vi kan gå inn i en Kongolandsby uten å tenke på at mange mennesker fremdeles lever i et utstillingsvindu, helt inntil vi forstår at vi selv er en del av utstillingsvinduet. Kanskje det er på tide å være litt helnorske og følge et gammelt ordspråk som sier at en først skal feie for sin egen dør. Eller følge gammel Khoisan-innsikt som sier noe om at: Det du ser, det er deg selv?