Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Et lite egnet pensjonssystem

Det kan medføre politisk risiko når staten går inn som leverandør av forsikringstjenester, fordi de ordninger som staten går inn i, ikke er formulert på samme vanntette juridiske måte som private forsikringskontrakter.

I løpet av de neste tiår begynner de store etterkrigskullene å gå av med pensjon, og i nesten alle vestlige land diskuteres det om de offentlige pensjonssystemene vil være i stand til å møte de økte forpliktelsene dette innebærer. I Dagbladet onsdag 7. juni kommenterte Stein Aabø trygdeoppgjøret og rettet oppmerksomheten mot hvordan grunnbeløpet (G) i Folketrygden har blitt systematisk underregulert. Aabø karakteriserte dette som «stillferdige ran». Samtidig hevdet han at enhver samfunnsøkonom ville ta avstand fra en slik karakteristikk, ettersom underreguleringen av grunnbeløpet har vært nødvendig for at Folketrygden overhodet kan bestå når de store etterkrigskullene pensjoneres.

At enhver samfunnsøkonom vil ta avstand fra å karakterisere det som et ran, er verken riktig eller galt. Snarere vil en samfunnsøkonom mene at dette er en moralsk eller juridisk karakteristikk og derfor avstå fra å vurdere den. Hun eller han vil imidlertid kunne påpeke hvordan den observerte utviklingen er et resultat av institusjonelle og realøkonomiske forhold.

Vi er alle vant til å oppfatte staten som en sikker tilbyder av en rekke forsikringsordninger som bidrar til å redusere den usikkerheten som vi ellers ville være utsatt for. Hva det imidlertid har vært for lite bevissthet om, er hvordan politikk kan skape risiko og at det kan medføre politisk risiko når staten går inn som leverandør av forsikringstjenester. Politisk risiko kommer som en følge av at de ordninger som staten går inn i, ikke er formulert på samme vanntette juridiske måte som private forsikringskontrakter. I motsetning til myndighetene vet private tilbydere av forsikringstjenester at en kontrakt er rettslig bindende, og de har derfor sterkere incitament til å innhente all relevant informasjon, herunder demografiske og makroøkonomiske analyser, for å unngå urealistiske kontrakter. I dette konkrete tilfellet er det grunnleggende problemet at myndighetene gikk inn på en urealistisk ordning da dagens pensjonssystem ble grunnlagt.

At underreguleringen av grunnbeløpet er nødvendig for at Folketrygden kan bestå, er langt på vei riktig, men på siden av poenget. I de fleste utviklede økonomier er problemene knyttet til sosiale forsikringstjenester begrenset til statlige system. Private pensjonsordninger ser ut til å fungere godt uten store problemer med å håndtere den aldrende befolkningen. Dette burde være et paradoks siden befolkningsendringen er den samme i begge tilfeller. Forklaringen er imidlertid ganske enkel. I tillegg til at de ordninger staten går inn i er utsatt for politisk risiko og at staten ikke har de samme incitamentene til å unngå en urealistisk kontrakt som en privat tilbyder, er dette også et resultat av hvordan et pensjonssystem som Folketrygden skiller seg fra et system hvor det er en klar sammenheng mellom hva som betales inn og hva som betales ut - såkalte aktuariske systemer.

Private pensjonssystemer er aktuariske og i prinsippet ganske enkle. Hvis man kjenner forventet levetid for hver aldersgruppe og man har en rimelig oppfatning av forventet avkastning på porteføljen, vil forsikringsselskapene enkelt beregne premiene som hver forsikringstager må betale i løpet av de arbeidsaktive årene for at den enkelte skal få en gitt pensjon når denne pensjoneres.

Anta nå at forventet levealder stiger. For private pensjonssystemer innebærer ikke dette betydelige problemer; det betyr bare at premiene blir noe høyere for å dekke en lengre forventet pensjonistperiode. Kjøperne av denne forsikringen vil gladelig betale disse høyere premiene siden de vet at høyere forventet levealder og lengre pensjonistperiode med nødvendighet innebærer enten høyere premier eller lavere pensjoner. Konsekvensen av dette er at private, aktuariske pensjonssystemer er vel i stand til å behandle selv uventede demografiske endringer fordi individet som betaler inn den økte premien vet at han vil få den igjen i form av pensjonsutbetalinger.

Hvordan skiller dette seg fra offentlige pensjonssystemer som Folketrygden? I tillegg til at Folketrygden, i likhet med private, aktuariske pensjonsordninger, innebærer en betydelig grad av omfordeling etter at vilkåret for forsikringsutbetaling er inntruffet - fra dem som er friske til dem som er syke, fra dem som dør tidlig til dem som lever lenge - har den i likhet med flere andre offentlige pensjonssystemer også klare trekk av omfordeling før forsikringsvilkåret er inntruffet. Omfordeling før forsikringsvilkåret inntreffer innebærer at det bare er en svak sammenheng mellom hva individet betaler til systemet i løpet av arbeidsaktiv alder og hva det har rett på i form av pensjonsutbetalinger. Slik reglene for Folketrygden med årene er blitt justert, har denne sammenhengen blitt stadig mer uklar. Fra hvert individs ståsted er derfor premien som betales inn til Folketrygden i stor utstrekning å betrakte som en ordinær skatt på inntekt.

Videre er det ingen overbevisende argumenter for hvorfor omfordeling til gamle eller uføre skal være forskjellig fra omfordelingen og inntektsutjevningen som gjelder for befolkningen som hele. Den omfordeling som finner sted innenfor pensjonssystemet, kunne derfor like gjerne vært oppnådd gjennom det ordinære skattesystemet.

Siden premiene som betales til Folketrygden kan betraktes som skatt på inntekt, vil disse premieinnbetalingene, i likhet med ordinær inntektsskatt, medføre skattekiler som gir velferdstap i økonomien. Når forventet levealder øker, er det vanskelig å øke premiene i ikke-aktuariske systemer fordi det er det samme som å øke skattene. Med andre ord vil en aldrende befolkning innebære større skattekiler og dermed større forstyrrelser i økonomien. Dette er antakelig grunnen til at offentlige pensjonssystemer har problemer med å møte de demografiske endringene, mens private aktuariske systemer ikke har det.

Endring i sosioøkonomiske forhold som høyere forventet levealder og endret demografi kan ikke bære skylden for Folketrygdens problemer eller for at grunnbeløpet har blitt systematisk underregulert. Snarere skyldes problemene en kombinasjon av at myndighetene etablerte en ordning som selv i utgangspunktet var urealistisk og av måten systemet er organisert på som gjør det lite egnet til å møte endrede omgivelser. Uavhengig av mer subtile avveininger, som mellom et pay-as-you-go og et fondert system og mellom et offentlig og et privat system, bør første steg mot en pensjonsreform derfor innebære å reformere det eksisterende systemet slik at det blir en klarere sammenheng mellom det som betales inn og hva man har rett på. I tillegg til å gjøre systemet økonomisk mer effektivt og robust vil eierforhold og endringer bli mer synlige, slik at de politiske kostnadene ved å endre systemet øker.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media