Et lite skattkammer

CD: Det går som en liten skjelving gjennom kroppen. Synet av coveret er nok, til å sette meg nær femti år tilbake i tid, til tiden for mine aller, aller første erfaringer med grammofonplater.

ERFARINGENE BEGYNTE

selvsagt ikke med synet av platen i cover, som fysisk gjenstand. Men gjensynet med Deutsche Grammophons serie «Musik/Sprache» , som er gjenutgitt i original innpaknings-design, om enn forminsket til CD-format, får det til å virke slik, i retrospekt.

Minnene strømmer på, den litt skittenhvite pappkonvolutten med cellofanen, med det gule båndet tversover, som underlag for den litt fremmedaretede skriften og så navnetrekket til komponisten. Det er der igjen, alt sammen.

Det dreier seg om en håndfull utgivelser, alle legendariske. Men skal jeg velge meg ên, må det blir Eugen Jochums Mozart . Han spiller tre symfonier med Bayerische Rundfunk-orkestret, nr. 33, 36 og 39.

DET ER ELLERS IKKE

som Mozart-dirigent han er kjent, Eugen Jochum . Selv har jeg aldri hørt annen Mozart med Jochum i spissen enn disse tre symfoniene. Men det holder, i massevis.

Ikke bare til nostalgi så det rekker, men også som korrigering av den nære musikkhistorien. Hør bare på grepet om formen, en kvalitet knyttet til både Jochum og de andre store av datidas fortolkere. Det er stramt og spenstig, med rikelig omhu for detaljer, men framfor alt med et blikk for helheten som jeg hadde nær sagt synes å ha gått av moten.

For vår tids preferanser for original spilleteknikk og tidstro musisering har tilsynelatende glemt at grepet om den musikalske helheten er fortolkningens alfa og omega. Den gir kontakt med hva musikk dreier seg om, i det store og hele, og minner ubehagelig om at det er knyttet til en ambisjon om aktiv fortolkning som synes å ha abdisert hos mange av dagens dirigenter .

Så også derfor, ta frem de gyldne minnene, og la dem inspirere til fornyet dåd!

ELLER TA FREM SKAPENDE

musikeres aktive håndtering av tradisjonen. Som for eksempel Mikhail Pletnevs nyslåtte arrangementer av Prokofiev og Ravel for to klaverer.

Han har fått med seg Martha Argerich på den andre pianokrakken. Sammen får de det til å klinge som om særlig Prokofeivs Askepott-suite burde ha vært skrevet for klaver. Verket vinner i spenst og klanglig nyansering. Det er bare å gi seg hen.

Gledelig er også møtet med Ernst Simon Glasers cello på Simax . Han spiller Schubert og Schumann med storesøster og halvsøster Liv . Og det er et godt valg. Den lite sprøde hammerklaverklangen formelig kroer seg under Liv Glasers hender, og Ernst Simons cellotone manner seg riktig opp til formatet som verdig makker.

Da hører vi hvor flott tone Glaser har opparbeidet på celloen sin, og også hvor samarbeidet de to er i forståelsen av musikken, som i særlig grad byr på Schubert-spill som lodder de store dypene.