Et lite stykke mislykket Norge

En dårlig film der toaletter blir fremstilt som torturinstrumenter. Dagbladet.no anmelder Erling Borgens film.

(Dagbladet.no): Erling Borgens «Et lite stykke Norge» ble vist på journalistenes SKUP-konferanse i Tønsberg i går kveld. Filmen tar for seg norsk engasjement i krigen i Afghanistan, Irak og på Guantanamo. Det er særlig norsk våpenindustri som får gjennomgå, en stor og innbringende industri hvis rolle er betimelig å debattere.

I media het det på forhånd at dokumentaren når sitt dramaturgiske høydepunkt når den avslører at Aker Kværner har installert torturinstrumenter på Guantanamo. Dagbladet.no skrev for eksempel:

Bedriften skal også ha vedlikeholdt forskjellig type utstyr som brukes til vanntortur og lydtortur.

Nettopp her krasjlander Borgen. Han ble nok blindet av de dinglende øredobbene til aktivisten han intervjuet fra Forum for utvikling og miljø. De rister ivrig og hun smiler når hun forteller om det norske selskapets medvirkning til tortur. Men kvinnen sitter ikke på noen bombe. Tvert om forteller hun om toalettene som Aker Kværner har vært med å installere. Og at noen fanger, i tillegg til å bruke dem som konvensjonelle toalett, også har fått slått hodene sine mot dem.

Doer er ikke torturinstrumenter av den grunn. Debatten om Guantanamo og Aker Kværners deltakelse i oppbygningen av fengselet, fortjener tv-tid. Men å hevde at et selskap bidrar til strømtortur ved å sette opp strømforsyningen til fengselet, blir like søkt som å påstå at Porsgrund Porselen har skapt mishandlere fordi menn har banket kona på toalettet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Borgens budskap er at Norge skulle boikottet enhver form for leveranse til Guantanamo. Når Kværner deltok, blir de medskyldige i alt som foregår der. Men Borgen fanges av fristelsen til å lage en kobling som bare virker tåpelig.

At media på forhånd har tatt påstandene for god fisk, og slått fast at Aker Kværner leverer torturinstrumenter, når det i realiteten er snakk om strøm, vann, toaletter og annen logistikk, er hinsides når man ser filmen.

Filmen fremstår som uferdig. Den er langdryg og tværes ut i alle retninger, mens Borgen trekker i halmstråene sine. Regissøren har meldt seg på kryssklippings-VM, med særlig fokus på istykkerbombede barn og Hellfire-missiler. I sin sedvanlige, andpustne form, snakker han refsende om «beryktede» forhold utrettelig, i en film som ellers ser ut til å være laget i 1995. Det er et mysterium hvor han har gravd fram retro-grepene. Er denne sendrektige filmen tilrettelagt for folk med lesevansker?

TERNINGKAST 1 Dagbladet.nos anmelder slakter Erling Borgens film, som NRK har nektet å vise. Foto: Frank Karlsen/ Dagbladet
TERNINGKAST 1 Dagbladet.nos anmelder slakter Erling Borgens film, som NRK har nektet å vise. Foto: Frank Karlsen/ Dagbladet Vis mer

Hadde bare Borgen hatt humor, som sitt forbilde Michael Moore. Det har han åpenbart ikke. Men han må selv ha sett at de enkeltstående episodene han tar for seg alene ikke er kontroversielle nok. Det er kanskje derfor han ufokusert raser igjennom så mange tenkelige halvkritikkverdige forhold som mulig, slik at det til sammen skal bli krutt. Filmen er så tendensiøs at den i realiteten står i veien for å avdekke det som er kritikkverdig.

Regissørens gjennomgående bruk av aktivister som intervjuobjekter gjør at balansen er helt fraværende. Det er ikke særlig overraskende og spennende hva en menneskerettighetsadvokater og fredsaktivister mener om krigen og dens forferdelige konsekvenser. At deres påstander tas som sannheter er imidlertid problematisk.

Og Borgen slurver. Han leser opp sitater fra brev han har fått tak i, feil. Det burde være helt unødvendig, men kommer kanskje av at også regissøren skjønte at dokumentene ikke var så interessante.

Filmen forteller oss lite nytt. Den bruker lang tid på å intervjue tidligere Guantanamo-fanger. At Norge deltok i den FN-sanksjonerte Afghanistankrigen er heller ikke nytt, selv om man kan være uenig i deltakelsen. Norge har en våpenindustri, det er også kjent at våpen blir brukt til krigføring. At norske mineryddere først plukket opp miner fra et fengselsområde og ikke i sivile områder i Afganistan, er heller ikke særlig oppsiktsvekkende. Å avsløre at Kristin Krohn Devold skriver et standard svarbrev til sin britiske forsvarskollega og utrykker sin medfølese i den vanskelige tiden mens krigføringen pågår i Irak, leder ikke til SKUP-prisen.

At mange av de involverte partene ikke vil uttale seg i filmen, for eksempel en rekke eks-statsråder og Aker Kværner, var flaks for Borgen. Avslaget blir en dramaturgisk effekt, og selskapene bidrar til å opprettholde mystikken rundt seg selv. Aker Kværner må ha hatt dårlige PR-givere, for selskapet burde ha stilt opp.

Man kan imidlertid spørre seg hva slags teknikk Borgen har brukt når han ikke har fått dem i tale på 11 måneder. Interessant nok svarer han selv på det i sin kronikk i gårsdagens Dagbladet, der han hevder at ytringsfriheten er truet:

Et av spørsmålene vi stilte Kværner var: «Finnes det ingen grenser for hva slags business Aker/Kværner vil drive med for å tjene penger»? I NRK mente man at et slikt spørsmål er tendensiøst og aparte. Jeg synes spørsmålet er helt presist stilt.

De fleste journalister vet at dette er et dårlig spørsmål. Journalister stiller spørsmål for å få gode svar. Hva slags opplysende svar ville dette gonzomoralistiske spørsmålet resultert i? I filmen stiller for øvrig Borgen rederiet Wilhelmsen et lignende spørsmål. Selskapet har vært med på å frakte materiell til Kuwait som skulle brukes i Irakkrigen, står ved det og kommer godt ut av det.

Et lite stykke mislykket Norge

Det er en opptreden Aker Kværner burde ta lærdom av.

Borgen har ikke fortalt hvilke spørsmål han ville stille tidligere statsråder. Mistro til Erling Borgens klipping og moralske patos, har trolig spilt en rolle for noen av avslagene. Hvis spørsmålene var overdrevent polemiske, kan filmskaperen selv ha stengt døra til kildene. I dagens Dagbladet sier NRKs Egil Sundvor at Borgen ikke fortalte statsrådene hvilke forhold han ville konfrontere dem med, altså mangel på reell tilsvarsrett.

Resultatet er en film så lite kontroversiell at NRKs avslag umulig kan være politisk motivert.. Rikskringkasteren kunne ha vist den uten å frykte rettssak. NRK burde ha sendt den. Da ville dokumentaren nok blitt forbigått i stillhet. Avslaget gjør den dessverre bare mer interessant. «Et lite mislykket stykke Norge» kunne vært sendt i timene etter frokost-tv eller etter Stereo på NRK 2.