Et lite stykke Norge

Én av fire norske kvinner blir utsatt for vold. Det er ikke feministisk ekstrempropaganda, det er virkeligheten.

ER DET SANT det som Amnesty hevder, spør Jack Wang i Dagbladet 14.10, at en av fire norske kvinner blir utsatt for vold av sin partner? Er det lurt, spør han videre, at Amnesty International tar skrittet inn i privatsfæren for å ta den krenkedes parti i samlivet? Rammer ikke Amnestys kampanje mot vold mot kvinner bare Amnesty selv, hvis Amnesty ikke greier å skille en krangel rundt kjøkkenbordet fra en tortursituasjon? Amnesty startet sin kampanje mot vold mot kvinner for et par siden, etter en selvkritisk drøfting hvor vi faktisk fastslo at vold mot menn i praksis har vært vårt hovedfokus siden starten i 60 årene. Vi har beskyttet politiske fanger (mest menn), torturofre (mest menn) ofre for dødsstraff (mest menn), og asylsøkere (mest menn) osv. En rekke internasjonale funn de siste årene, blant annet fra WHO og Verdensbanken, samt undersøkelser i enkeltland, fortalte oss derimot at det er store grupper av ofre som vi nærmest har neglisjert i 40 år, nemlig kvinner og barn i private situasjoner. I et globalt perspektiv er denne volden ekstremt omfattende. WHO bruker tallene en av tre kvinner utsatt for vold, en av seks voldtatt. Med myndigheter som passive tilskuere blir hvert år millioner av kvinner kjønnslemlestet, voldtatt, banket opp, solgt som sexslaver i eget og andre land, tusener blir drept av ektemenn, småjenter blir holdt som slaver, enker blir brent på bål, gravide får skåret ut fostre av soldater. Gjerningsmennene er ektemenn og fedre, kriminelle ligaer, så vel som sikkerhetsstyrker og soldater. Vold mot kvinner skjer i alle sosiale lag, og på tvers av klasse, etnisitet og kultur. Uten å gå i detalj er tallene for Norge ikke fullt så ille, men likevel graverende. En av fire blir i løpet av livet utsatt for vold, en av ti blir utsatt for livstruende vold. En av ti norske kvinner blir også utsatt for voldtekt. Det ligger mange triste skjebner også bak de norske tallene.

NÅR JEG FØRST ble konfrontert med disse funnene for noen år siden, trodde jeg ikke på det. Jeg mente dette var feministisk ekstrempropaganda, og jeg ville ikke fronte dette arbeidet i Norge. Etter hvert har jeg skiftet syn. Er det sant, spør Jack Wang. Er det virkelig så ille, eller er det slik at kvinner som svarer i undersøkelser som dette overdriver, eller trekker inn både krangler og trusler? Her er jeg helt enig med deg i at vi må være etterettlige og forsiktige, ellers blir ikke dette arbeidet troverdig. Funnene for Norge, som Amnesty baserer seg på, er gjort av NIBR (Norsk institutt for by og regionforskning). I motsetning til Jack Wang har jeg tillit til dette forskningsarbeidet, først og fremst fordi det harmoniserer med funn fra andre land, inkludert tall fra WHO. Selv russiske myndigheter oppgir sjokkerende tall på dette området, selv de ennå har til gode å gjøre noe med problemet. Her er det du nok kanskje litt alene i din tvil, og til og med på kollisjonskurs med både dine partikamerater i SV og den nye regjeringen. Disse har ikke noen problemer med å ta vold mot kvinner i familien på alvor, noe som kommer godt fram i den nye regjeringserklæringen.

SAMTIDIG MÅ både du og jeg innrømme at nulltoleranse overfor vold ikke er rotfestet i Norge. Mange menn opplever en rett til å bruke vold, og mange menn sliter med sin egen impulskontroll. Jeg tror samtidig vi skal lytte når kvinner oppgir at det mannen kaller en krangel, opplever de som en voldssituasjon eller voldstrussel. Jeg tror kvinner som er rammet utmerket godt kan skille mellom vold og krangel, og i hvertfall bedre enn både deg og meg. Og jeg tror vi som menn skal være veldig forsiktige med å påstå noe annet. Det er heller ingen grunn til å tro at kvinner overdriver. Snarere tvert imot, i mange land er det å rapportere om vold fra en partner ekstremt farlig, samtidig forbundet med tap av ære. Og vi vet også fra Norge at svært mange kvinner lar være å anmelde både vold og voldtekt, mørketallene er høye. Det er altså tusenvis av kvinner også i Norge som utsettes for dette helvetet. Og dine private betraktninger, Jack Wang, om kaffekopp, pipe og krangling mellom deg og din ektefelle, blir i denne sammenhengen så uvesentlige at de utelukkende latterliggjør de kvinner som er rammet. Så spør du oss om det er lurt av Amnesty International å ta skrittet inn i privatsfæren. Vi er ikke opptatt av om det er lurt, vi er opptatt av om det er viktig og riktig. Den ekstremt utbredte volden i familien kan skje også fordi lovens lange arm sjelden bryr seg med å gripe inn, verken i India eller Norge. I mange land er kvinner som opplever vold i familien rettsløse. I andre land, som Norge, er verken lov eller rettspraksis god nok. Rettsikkerheten for voldtektsofre er et springende punkt i Norge. Vi regner med at ca 8000-9000 kvinner voldtas i Norge hvert år, samtidig vet vi at bare 50-60 blir dømt for disse forbrytelsene per år. Dette er forhold FN også kritiserer Norge for. Når myndigheter ikke bryr seg om å beskytte kvinner mot vold, oppfyller de ikke sine lovmessige forpliktelser til å sikre kvinners menneskerettigheter. Derfor mobiliserer Amnesty.

AMNESTY ER SELVSAGT opptatt av at norske myndigheter skal gjøre hva de kan for å beskytte kvinner i Norge. Samtidig er dette utenrikspolitikk. Vold mot kvinner er så globalt omfattende, og i tillegg er denne volden et ødeleggende bakteppe for en rekke andre utenrikspolitiske innsatsområder. Norges rolle i det internasjonale samfunn gir oss også muligheter til å fremme beskyttelsen av kvinner for eksempel gjennom fredsarbeid. I meglerrollen i Midtøsten, Sudan og Sri Lanka må det arbeides for at kvinner trekkes inn i fredarbeidet. Undertrykkingen og volden er også en del av det som skal løses. Hvis Norge skal bidra på dette området internasjonalt, må vi rydde opp hjemme. Jeg er selvsagt enig med Jack Wang i at Amnestys integritet og troverdighet er avhengig av at vi «skiller snørr fra bart, og krangel fra forbrytelse». Derfor skal vi selvfølgelig ikke presentere mannen som et monster, ei heller mene at du er en torturist hvis du av og til ønsker din kone lukt ned i gloheite helvete. For meg er Amnestys integritet avhengig av at vi greier å fokusere på de virkelig alvorlige menneskerettslige utfordringene. Hvis vi bare hadde fokusert på å beskytte politiske fanger og folk med dødsstraff hengende over hodet, ja da ville vi skrumpet inn og bli uvesentlige i løpet av få år. Ingenting av det Amnesty tidligere har drevet med er så omfattende som vold mot kvinner. Du kan bare venne deg til det, Jack Wang, arbeidet mot vold mot kvinner vil stå på Amnestys dagsorden i lang tid framover.