STEREOTYPIER: Sant å si har ikke polakker i Norge, som innvandrergruppe, så mye å klage over. For å sette det litt på spissen: Selv rasister liker polakker. De er arbeidssomme, pålitelige. Til og med kristne. Foto: NRK
STEREOTYPIER: Sant å si har ikke polakker i Norge, som innvandrergruppe, så mye å klage over. For å sette det litt på spissen: Selv rasister liker polakker. De er arbeidssomme, pålitelige. Til og med kristne. Foto: NRKVis mer

Et lite stykke Polen

Polakker i Norge ser norsk tv-drama, og sutrer over stereotypiske framstillinger. Trenger vi et tydeligere tegn på vellykket integrering? spør Geir Ramnefjell

Kommentar

Historien om polakkene i Norge har nå sneket inn i mainstream-kulturen. «Kampen for tilværelsen» på NRK skildrer den uutholdelige lettheten i Ullevål Hageby. Som spiser opp de norske karakterene innvendig, mens polakkene pusser opp herligheten. Deres påkjenninger er langt mer fysiske: hardt arbeid, elendig sikkerhet og dårlige boforhold.

Stereotypisk! Skeiv framstilling! klager den polske ambassadøren i Aftenposten, og norske polakker i innlegg på polske nettsteder i Norge.

Er dette det definitive beviset på at polakkene er blitt gode nordmenn? Vi blir jo født med ski på beina, og med en grinete kommentar om norsk tv-drama på lur.

Den polske arbeidsinnvandringen til Norge er faktisk ganske enestående. Det er den største noensinne. Over 150 000 polakker har arbeidet i Norge de siste drøye ti årene, og i dag er tett oppunder 100 000 polakkerregistrert her. Også i relative tall er denne arbeidsinnvandringen helt i verdenstoppen.

Og den er bemerkelsesverdig vellykket.

I en doktorgrad fra 2013 viser FAFO-forskerJon Horgen Friberg at polakker blir stadig mer knyttet til Norge. Mens flertallet av polakkene som arbeidet her i 2006 hadde familien i Polen, var det i 2010 bare et lite mindretall som hadde familien sin der. Denne utviklingen har bare forsatt, sier Friberg.

Dermed har kritikerne et poeng: brakketilværelsen er ikke lenger representativ for hvordan polske arbeidere lever i Norge. Men om den er litt karikert, så er den heller ikke usann. De aller fleste polske arbeidere har bodd slik her tidligere, og noen gjør det ennå. Dessuten: et tv-drama har ikke som oppgave å skildre virkeligheten korrekt ned til minste detalj. Det skal sette virkeligheten på spissen. De norske karakterene er minst like karikerte. Hvor mange norske tannleger kjenner du som ikke vil at familien skal ha hund fordi han er redd for å ville ha sex med den?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Polske medier har fått med seg «Kampen for tilværelsen», og diskusjonen rundt serien. Akkurat som vi nordmenn er ekstremt opptatt av hvordan vi oppfattes i utlandet, lurer polakker på hvordan de oppfattes i England, Norge osv. Polen har et litt komplisert selvbilde. Landet ser på seg selv som en gammel stormakt, som har blitt hundset av Russland, Tyskland og Østerrike. Og som nå gjerne vil ta sin rettmessige plass i det nye Europa, som den sjette største økonomien i EU.

Da kan det være sårt at utlandet oppfatter dem som en nasjon av underdanige, underbetalte håndverkere.

Men sant å si har ikke polakker i Norge, som innvandrergruppe, så mye å klage over. For å sette det litt på spissen: Selv rasister liker polakker. De er arbeidssomme, pålitelige. Til og med kristne.

Som arbeidstakere er det likevel ingen tvil om at polakkene er en utsatt gruppe. En kamerat av meg som pusset opp huset hadde dansk elektriker og ellers polske, norskregistrerte håndverkere. Sikringsskapet måtte flyttes, men var festet på en asbest-plate. Den danske arbeidslederen sa til min kamerat at han ikke kunne be sin elektriker om å gjøre jobben på grunn av helsefare etc, men hadde et forslag til løsning: «kan du ikke få en av de der polakker til å gjøre det?»

Selv etter ganske mange år her i landet sitter mange polakker fast i midlertidige stillinger. Som avløses av andre, midlertidige stillinger. De er arbeidslivets «buffer» som får mye å gjøre når aktiviteten er høy, men som er de første som ryker når konjunkturene peker feil vei.

EU-utvidelsen har forandret det norske arbeidsmarkedet dramatisk. Dette er en av de virkelig vanskelige politiske utfordringene i Norge i dag. Svart arbeid og sosial dumping er ikke bare et problem for arbeiderne som kommer hit, men også for de norske arbeidstakerne som skal konkurrere mot dem. Hele den norske arbeidslivsmodellen er truet.

Hva skal man gjøre? Lovverket har allerede blitt endret for å møte utviklingen. Tariffavtaler er ikke lenger frivillige, men allmenngjort. Slik at vi i praksis har innført en minstelønn i Norge. I alle fall bransjevis.

I tillegg har vi fått loven om solidaransvar, som gjør arbeidsgivere ansvarlige for arbeidsforhold og kontrakter nedover i anbudskjeden. For å unngå tendensen vi har sett til at en norsk entrepenør skriver en kontrakt, men selv ansetter en annen entrepenør, som ansetter en tredje eller fjerde til å utføre jobben. Med det resultat at arbeiderne som til slutt møter opp henger i snorer langs veggene og maler husfasader.

Noe av løsningen ligger faktisk i den polske hovedkarakteren i «Kampen for tilværelsen», lingvisten «Tomasz». Som lærer seg norsk på rekordtid. Språk er en stor barriere for polske arbeidere i Norge. Uten norskkunnskaper har de vanskelig for å avansere i arbeidsmarkedet. Arbeidsinnvandrere har ikke krav på norskopplæring, slik flyktninger har. Og den som er tilgjengelig er dårlig tilpasset, på dagtid, da de fleste arbeidsinnvandrere er opptatt på jobb.

For drømmen er jo å bli slik som oss. Å kunne beherske kulturen, språket. Sette seg ned i sofaen etter arbeidstid og plages av norsk tv og generell offentlighet, som holder middels kvalitet.

Fra redaksjonen: Kommentarfeltet er fjernet på grunn av en rekke rasistiske innlegg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook