Et litterært århundre

Hvis menneskene ikke hadde vært utstyrt med ti fingrer, ville vi ikke hatt noe århundreskifte, sier de kloke. Når vi snart skal feire millenniumslutt, er det på grunn av det enkle faktum at menneskene lærte å telle på fingrene. Et århundre er ikke noe som «fins». Likevel er det noe «historisk» som skal skje.

«Mitt århundre» har årets nobelprisvinner Günter Grass kalt sin siste bok. Vi står overfor et genuint originalt kunstverk som ikke bare gjør hele det tjuende århundres historie til tema, men som bruker en litterær sjangerblanding til å tematisere selve den historiske forestillingen om et århundre. I tillegg er boka et eksperimentlaboratorium for de spennende forbindelsene mellom historie, journalistikk og skjønnlitteratur.

Århundret som sjanger?

Boka består av litterære fragmenter, små episke snap-shots på et par sider, der en serie fortellere beretter om opplevelser som er tidfestet i en kronologisk rekkefølge fra år 1900 til år 1999. På den måten får boka hundre kapitler og utgjør en annalistisk beretning om det tjuende århundre.

Kanskje er «Mitt århundre» en roman, kanskje skaper ikke disse tekstene noen annen helhet enn den vi oppnår ved å telle på fingrene fra null til hundre. For det er oftest ingen episk forbindelse mellom de historiene som fortelles, annet enn at de følger tidas gang. Og riktignok holdes fragmentene kunstnerisk sammen ved bruk av jeg-fortellingens form, men helheten er av rent litterær art, for det er skiftende jeg-fortellere med forskjellige synsvinkler vi møter hele tida.

Artikkelen fortsetter under annonsen

På denne måten oppnår Grass å sette i gang en grunnleggende historisk refleksjon hos leseren. Spørsmålet om litterær sjanger blir til et mer dyptgripende spørsmål om det overhodet fins noen historiske forbindelser som kan få fragmenter av hendelser til å høre meningsfullt sammen.

Grass bringer sine lesere dit bare de betydeligste kunstnere klarer å plassere oss: Vi må stille grunnleggende spørsmål på nytt. Vi må reflektere på nytt over selve den historiske bevissthet som får hendelser til å henge sammen i utviklingsprosesser.

Spennende inventar

Det bildet Grass gir av det tjuende århundre har allerede ført til diskusjon. De hendelsene han har valgt å stille i fokus, danner et spennende inventar av begivenheter i et slags fellesrom der mange vil kjenne seg igjen.

Men de fortolkninger som blir gitt, er naturligvis ikke felles for alle. Kanskje faller det noen tungt for brystet at «knefallskanslerens» gest i Warszawa i 1970 blir framstilt som et dyktig regissert mediejippo. Kanskje undrer det noen at en paneldiskusjon om «den kulehodede mesteren i dialektikk» (Adorno) i 1968 blir framstilt med høyere dramatisk temperatur enn flere av krigskapitlene.

Men det som gjør denne boka spennende, er jo nettopp at det ikke er en objektiverende historikers blikk som rettes mot begivenhetene. Vi ser alt fra vidt forskjellige figurers synsvinkel, ja, ofte er det flere lag av fortellerinstanser i tekstene.

På denne måten oppnår forfatteren en interessant effekt. De «store» historiske begivenhetene innordner seg under de «små» livshistoriene våre. De små hendelsene er ofte «større» enn de store. Detaljene ligger ofte dypere i erindringen enn de epokegjørende begivenhetene. Det individuelle er et mer grunnleggende perspektiv enn det kollektive.

Forfatteren skildrer dette ofte på en meget tankevekkende måte. Som for eksempel når teppebombingen av Köln i 1942 finner sted mellom to tannlegebesøk: «Jeg gikk til tannlegen og fikk boret en jeksel i venstre kjeve, som murret ganske ille. Den skulle plomberes to dager senere. Men det ble det ikke noe av. For natten mellom den 30. og 31. mai... I fullmåneskinn... Nærmere tusen bombefly fra RAF...».

I sum er det svært mange viktige begivenheter som er kommet med i boka. Men ved å fastholde den «lille» historien til hver enkelt forteller framfor den «store» historiens overgripende perspektiver, klarer Grass ikke bare å «levendegjøre» historien. Han tvinger også til refleksjon over forholdet mellom historiske perspektiver og livshistorier.

Igjen reiser han altså grunnlagsproblemer både av faglig og eksistensiell art. Ett av de spørsmålene han aktualiserer, dreier seg om forholdet mellom den faghistoriske og den skjønnlitterære historieframstilling. I så måte er hans bok nyttig lesning både for litteratur- og historieinteresserte.

Tysk historie

Det skal ikke stikkes under en stol at man som norsk leser av og til vil føle at man mangler de nødvendige forutsetninger for å forstå alle detaljer. Det er i høy grad tysk historie Grass forteller.

På den andre siden opplever man også i hvor stor grad tysk historie er felles europeisk historie. Kanskje er det også på sin plass å gjøre oppmerksom på at noen mener Günter Grass skriver dårligere nå enn han gjorde tidlig i sitt forfatterskap.

For egen regning må jeg da få lov å føye til at han fortsatt skriver så det holder i lange baner for enhver som sammenlikner med norsk standard.