OLE ROBERT SUNDE.  Foto: Agnete Brun / Dagbladet
OLE ROBERT SUNDE. Foto: Agnete Brun / DagbladetVis mer

Et litterært slagsmål vender tilbake

Fredrik Wandrup hadde aldri forutsett at hans slakt av Ole Robert Sunde skulle refereres til i årevis.

Forfatteren Ole Robert Sunde fyller 60 år, det er 30 år siden han debuterte og det er 20 år siden undertegnede anmeldte hans roman «Naturligvis måtte hun ringe» under tittelen «Litterær rotfylling». Det var umulig å forutsi at denne artikkelen skulle bli referert til i år etter år; ja helt fram til i dag.

Den resulterte i den reneste litterære pølsefest, der aktørene, meg inkludert, endte opp med å kaste både pølser, lomper, ketsjup og rekesalat på hverandre. Så seint som for et par uker siden valgte en av debattantene fra den gangen, professor Arild Linneberg, å anmelde den 20 år gamle romanen om igjen, i Klassekampen, med klare referanser til debatten som raste den gangen.

Audun Lindholm, som har redigert boka «Som fra mange ulike verdener» i forbindelse med Sundes 60 års dag, tok kontakt tidligere i år og spurte om jeg kunne skrive om denne slakten, for det var definitivt en slakt, i et innlegg i boka. Det resulterte i en oppsummering av flere litterære debatter som strakte seg over mange år, med mange sidegrener og bieffekter.

Ikke bare ble verbale slagsmål utkjempet i Norge, også i svenske media ble den utlagt som et eksempel på litterært «lystmord». På den andre siden trakk den fram i lyset en av Norges mest standhaftige forfattere - og den skaffet ham flere tilhengere enn motstandere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I dag virker det som Sunde for yngre forfattere er et idol på grunn av sin kompromissløse vilje til å kjøre sitt eget løp, på tross av alle moteretninger.

De som vil ha den fulle og hele - og dypt subjektive historien - kan slå opp i «Som fra mange ulike verdener». Gode litterære krangler vekker alltid interesse, det er bare synd det er så få av dem. For å sitere en yngre kollega: «Så gøy ting var før i tida!»

Gyldendal-direktør Geir Mork skal ha sagt at «hvis ikke Fredrik Wandrup hadde eksistert, måtte vi oppfunnet ham». Underforstått; ethvert forfatterskap som er noenlunde ekstremt, trenger motstand.

Sunde vekker fortsatt motstridende følelser. Selv om han aldri er blitt så bejublet som akkurat nå, strides de lærde. Mens Klassekampens anmelder mener at romanen «Krigen var min families historie» er årets beste bok på hans lister, skriver Morgenbladets mann at «dette er uten tvil den verste leseropplevelsen jeg har hatt i år».

Dette må jo være et godt tegn. Man kunne vri litt på Georg Brandes og si: «Det at en litteratur i våre dager lever, viser seg i at den setter seg selv under debatt.»

Essayisten Ole Robert Sunde er kommet ufortjent i skyggen av romanforfatteren. Det er synd. Som essayist er Sunde en utforskende perfeksjonist, enten han skriver om å sykle eller å lytte til Bach. Les bare hans «Eskalerende duftende - om å drikke Laphroaig», et bestillingsverk til et av de mest geniale arrangementene Stig Sæterbakken arrangerte på Norsk Litteraturfestival, et whisky-seminar (der de tørste deltakernes tålmodighet for øvrig ble stilt på de ytterste prøver av en mann med skjørt fra Skottland). Sundes essay er et drikkegilde i seg selv.

Detaljer, assosiasjoner, henvisninger, kunnskap; det er svært imponerende. Uansett: Gratulerer med dagen og alle jubileene!