Et liv etter Humboldt?

Da den tyske vitenskapsmannen Wilhelm von Humboldt (1767- 1835) som undervisningsminister omstrukturerte universitetssystemet i Preussen, la han grunnlaget for en universitetsstruktur som ble universitetshistoriens største suksess.

Humboldts universitetsmodell var et utmerket svar på de utfordringer som vestlig høyere utdanning og forskning sto overfor rundt 1800, men dermed er det ikke gitt at denne modellen er like brukbar ved inngangen til det 21. århundret.

Universitetssystemet står i dag overfor en rekke gamle og nye utfordringer. De gamle utfordringene er primært knyttet til arven fra 60-årene og berører særlig tre forhold:

  • flere mennesker søker høyere utdanning
  • en meget kraftig økning av antallet universiteter og høgskoler og en utstrakt geografisk spredning av høyere utdanning
  • en betydelig nasjonal og internasjonal konkurranse om studentene.

Fra å være et privilegium for de få, er nå høyere utdanning blitt vanlig blant ungdommen. Og yngre og eldre har et stadig økende antall utdanningsinstitusjoner og utdanningstilbud å velge mellom. Et første grunnleggende spørsmål blir da om universitetene skal begynne å se på studentene som kunder og behandle dem deretter. For høgskoler - ikke minst de private - er dette ingen ukjent tenkemåte.

Et annet spørsmål er hva det har betydd for universitetene at man har fått en helt annen studentgruppe enn man hadde før. Har overgangen fra eliteuniversitet til masseuniversitet nedfelt seg i studieopplegg, undervisningsformer og intern ressursfordeling? Er undervisningsopplegg, inkludert eksamenssystem ved universitetene, tilpasset dagens studentmasse, og svarer f.eks. den store vekten som legges på hovedoppgaven i mange utdanninger, til studentenes ønsker om utdanning og yrkeskarriere og til arbeidsmarkedets behov og ønsker? De få studenter som ønsker å satse på en forskningskarriere, kan også stille spørsmål om hovedfagsoppgaven er et overflødig og kostbart mellomledd før doktorgraden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I den beste humboldtske ånd pleier universitetene å framheve forskningsbasert undervisning som sitt viktigste særtrekk og som det som skiller dem avgjørende fra høgskoler. Det betyr undervisning av aktive forskere og basert på forskning. Kanskje man heller skulle satse på forskningsorientert undervisning hvor undervisningen er strukturert omkring sentrale prosesser og prinsipper i forskningen som temavalg, metodevalg, begrepsdiskusjon og materialinnsamling og hvor læring skjer i prosjektgrupper mer enn i forelesningssaler.

Universitetene står i tillegg nå overfor nye utfordringer som vi ikke helt overskuer, men hvor vi med rimelig grad av sikkerhet kan si at de totalt vil omkalfatre både forskning og utdanning. Disse utfordringene kan samles i to hovedpunkter:

  • en kunnskapsrevolusjon som gjør kunnskapsutvelgelse og kunnskapsinnhenting til et grunnleggende problem i både forskning og undervisning
  • IT og Internett skaper nye arbeidsformer og muligheter i forskning og undervisning og internasjonaliserer både forskning og undervisning på en til nå ukjent måte.

Før 1960 kunne en professor beherske hele sitt fagområde og lese det som var verdt å lese av faglitteratur på feltet. I dag er det neppe noen som føler at de har tilnærmet oversikt og langt mindre mulighet til å lese alt de burde ha lest av faglitteratur på sitt gjerne snevre felt. Den globale forskningsproduksjon er i kvantitet så enorm at det å finne fram i kunnskapsmengden og sortere den blir forskernes og studentenes store utfordringer.

Studentene bør antakelig snarest mulig få et innføringskurs i nettopp kunnskapsutvelgelse og kunnskapsinnhenting som start på sitt studium. Knapt i dag og sikkert ikke i framtida vil lærebøker kunne konkurrere i pedagogisk opplegg, i faglig oppdatering og bredde med tilbudene på Internett. Man kan tenke seg at studentene vil få som oppgave å lære om visse fagfelt, temaer, begreper, men det er opp til dem selv å finne fram til kunnskapen. Og dette kan de like godt gjøre på sin hjemme-PC som ved et universitet. Heller ikke må de nødvendigvis til universitetet for å få diskutert faglige ting med veileder og medstudenter eller for å delta i seminarer. Alt i dag skjer dette mer og mer over e-post og i diskusjonsfora på nettet. Den gode student vil der fort finne fram til mye mer spennende og utfordrende diskusjoner enn noe norsk universitetsseminar kan tilby.

For at studentene skal velge å studere mer tradisjonelt i en slik situasjon og oppholde seg fast ved en utdanningsinstitusjon, må de der få et tilbud som er topp pedagogisk og hvor også de sosiale og miljømessige tilbud er gode. For universitets- og høgskolesystemet impliserer dette en total endring av undervisningsoppgaver og ressursbruk til undervisning. Kanskje den viktigste oppgaven for universitetslærerne i framtida blir tilrettelegging av undervisningsmateriale for Internett, elektronisk brevkontakt med studentene og deltakelse i elektroniske seminar og diskusjonsgrupper.

Konsekvensene på forskningssida er minst like store. I dag skjer det meste av god forskning i forskningsgrupper eller i nettverkssamarbeid mellom enkeltforskere. Moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi har gjort dette enklere og billigere enn før. Nå diskuterer man nesten daglig fag gjennom e-post, skriver artikler sammen på denne måten og deltar på Internett i de faglige fora som er mest relevante for ens forskning. Og samtidig blir faglig og sosial kontakt med kolleger ved eget institutt, fakultet og universitet mindre viktig.

Bak Humboldts ideer om hvordan et universitet skulle være oppbygd lå det en visjon om allsidig utdanning og personlig vekst gjennom den enkelte students kritiske tilegnelse av kunnskap. Det var visjonen om en utdanning som fører til personlig dannelse. Har utviklingen de siste 200 årene gjort visjonen uaktuell?

Neppe. Det teknologiserte kunnskapssamfunnet byr snarere på muligheter til variert kunnskapstilegnelse, til fordyping og ikke minst til kritisk analyse som man knapt kunne forestille seg for 30- 40 år siden. Og vi går fra en verden hvor innsikt og kunnskap for hele livet ble samlet inn intenst i 5- 7 konsentrerte år til en verden hvor man på 3 år får en førstegangsutdanning fulgt av en livslang etter- og videreutdanning. Her kan man virkelig begynne å snakke om modning og fordypelse. For noen spennende oppgaver dette stiller universitetene overfor og for noen gode - men krevende! - studenter de har muligheter til å få i årene framover!

Den aller viktigste kvalitet ved universitetene, selve deres eksistensberettigelse, er etter min mening at de gir en utdanning hvor selvstendig kritisk analyse står i fokus, hvor man våger å la tvilen alltid komme fram og hvor tvilen ikke bare gjelder andres synspunkter, men like mye ens egne og det fundament man står på og den tradisjon man er en del av. Det er den kritiske holdningen til kunnskap som er universitetenes særpreg i forhold til andre utdanningsinstitusjoner, det er denne kritiske holdningen koblet med intellektuell nysgjerrighet som er det fundamentale grunnlaget for all god forskning.

Endringene i universitetssystemet har oftest kommet utenfra og har ikke vært initiert og styrt av universitetene og forskersamfunnet selv. Når universitetsfolk bebreider politikere og byråkrater for å styre og overkjøre dem, tar de sjelden opp sin egen intense uvilje mot å styre.

Sjelden har universitetene stått overfor så spennende utfordringer som nå. Universitetene har altfor ofte lent seg på tradisjonene og med dette underlag lengst mulig motsatt seg endringer og gjerne protesterende for all verden til slutt blitt dratt med på ferden av de politiske myndigheter. Men universitetsfolk burde da ha sin styrke i kritisk analyse og nytenkning. Hvorfor ikke bruke den nå, løpe inn på banen og ta ballen før andre får kontroll over den?