Et liv i hermetegn

Arild Dahls «Forskjønnelsen» er et opplagt julegavetips - hvis man makter å overleve desember med en smule dannelsesbehov i behold.

I «Innbildningens verden» taler Johan Borgen om «det fengsel som heter å være til ved siden av seg selv». I «Ellevte roman, bok atten» forestiller Dag Solstads hovedperson «Æ...Å at jeg skal leve et helt liv Æ...Å uten at jeg er i nærheten av den sti hvor mine dypeste behov kan bli sett og hørt». I Arild Dahls siste roman reflekterer også hovedpersonen over sine dypeste behov. Han rammes av en fornemmelse «av å leve sitt liv i anførselstegn», eller som det mer treffende heter på nynorsk «i hermeteikn». Han føler at han imiterer å leve, at han utfører lånte handlinger.

Paradefar?

Jørn Erik er gift for annen gang. Sin første kone og deres felles barn har han sviktet. I annen runde har det vært maktpåliggende for ham å lykkes, på annen hånd å gjøre godt igjen det han har spolert. Men slik har han ikke tenkt, eller i alle fall fortrengt disse tankene. For han elsker sin kone, han elsker sine to barn, og han har gjort mer enn de fleste menn for å skape et godt og harmonisk familieliv. Han har ofret en karriere for at kona skal få mer tid til sin, og for at han skal kunne bruke mer tid på barna.

Alt synes å være såre vel. Jørn og hans musikerkone har det godt sammen i senga, og hun gir ham ingen grunn til å tro at hans kjærlighet ikke er gjengjeldt. Barna ser opp til ham, og han trives med sitt arbeid. Men så inntreffer to tilsynelatende ubetydelige begivenheter som bringer Jørn ut av balanse. Et mentalt skred utløses som får Jørn til å tvile på sin egen plettfrihet. Kanskje er han en paradefar som ikke handler ekte, og kanskje er han ingen god ektemann, men bare «en sjølgod tusseladd» som ikke engang innfrir Ragnhilds mest elementære forventninger til en ektemann?

Samliv

Skjell faller både fra den ene og den annens øyne. Om ikke Jørn er en så håpløs taskenspiller som han vil ha det til, så er han inne på noe riktig. Verken han eller Ragnhild er så åpne for hverandre som man forledes til å tro. Også deres ekteskap rommer skjeletter. Mørke hemmeligheter kommer for en dag. De utløser behov for bekjennelser hos den ene som igjen tvinger fram nye bekjennelser fra den annen. Og de dypeste behov, ja, hvordan har Jørn og Ragnhild det egentlig med dem?

Protest

«Forskjønnelsen» er altså en av disse samlivs- og midtlivskriseromaner der en mann i 40-årene tar til å ransake seg selv og sette spørsmålstegn ved sine handlinger. Har vi ikke fått nok av disse romanene? Nei, ikke så lenge det er så intelligent tenkt og godt skrevet som tilfellet er her. Som Solstad kobler Dahl samlivsproblematikken sammen med en modernistisk autentisitets- og egentlighetsproblematikk - slik han også gjorde i sin forrige roman. Romanens dypereliggende tematikk dreier seg om forholdet mellom ekte engasjement, og det å spille at man er ekte engasjert, mellom det å ville være den man egentlig er, og det å føle at man lever ved siden av seg selv, mellom erkjennelsen av at det man vil nettopp blir noe villet , og trangen til å la vilje og levd liv spontant falle sammen.

Dahl har lyktes godt med å integrere eksistensiell nød og erotiske trengsler. For mange vil «Forskjønnelsen» være gjenkjennelig inn til det tennergnissende. Men romanen handler ikke bare om Hin Enkelts anfektelser, den handler om tidas dårligdom. Til Jørns fornemmelser av å leve et liv i anførselstegn svarer også en følelse av at det moderne liv er syntetisk - en kopi av et liv. Og som hos Solstad er det også her den eksistensielle nødstedte mann som på sitt ubehjelpelige, men standhaftige vis protesterer mot det kulturelle forfallet. Jørn er en dannet mann, kanskje er han en spiller, men han kan skille det verdifulle fra det verdiløse.

Jørn er en utidsmessig figur. I hans skikkelse opphøyer Dahl dannelsen på bekostning av dannelsesfilisteriet. Patetisk? Ja, kanskje, men likevel en roman det er all grunn til å ta alvorlig, en roman med mange litterære referanser, åpne og fordekte, ikke minst til åndsfrenden Solstad, skrevet av en mann som likevel så absolutt står på sine egne bein.