INHUMANT: Et flyktningsystem basert på oppbevaring av mennesker i flyktningleirer i nærområdene er inhumant. Et slikt system institusjonaliserer et liv i uverdige forhold, skriver artikkelforfatteren. På bildet er Al-Zaatari i Jordan, nær grensen til Syria. Foto: Ammar Awad / Reuters / NTB scanpix
INHUMANT: Et flyktningsystem basert på oppbevaring av mennesker i flyktningleirer i nærområdene er inhumant. Et slikt system institusjonaliserer et liv i uverdige forhold, skriver artikkelforfatteren. På bildet er Al-Zaatari i Jordan, nær grensen til Syria. Foto: Ammar Awad / Reuters / NTB scanpixVis mer

Flyktningpolitikken:

Et liv i provisoriske innhegninger er ikke mer humant

Arbeiderpartiet er i ferd med å ta over Fremskrittspartiets falske dilemma i asyldebatten.

Meninger

Den siste tiden har Aps innvandringspolitiske talsmann, Masud Gharahkhani, tatt opp igjen et gammelt refreng i asyldebatten: Skal vi hjelpe flyktninger «her hjemme» eller «i nærområdene»?

Hovedpoenget synes å være at dagens ressursbruk er skjevfordelt og dermed urettferdig. I tillegg får vi mer igjen for pengene i nærområdene, så dette synes å være et enkelt regnestykke. Det er det, etter mitt syn, ikke av minst to grunner.

For det første forutsetter Gharahkhanis argument et falskt dilemma mellom pengebruken her hjemme og i nærområdene. Det er ikke opplagt at kostnader ved asylinnvandring og rettsikkerhet for utlendinger i Norge skal tas fra bistandsbudsjettet. Dette er en arv fra den tidligere, ikke så ukontroversielle, innvandring- og integreringsministeren Sylvi Listhaug.

Denne sammenblandingen av budsjettposter har ingen annen hensikt enn å virke som et fiffig retorisk påskudd for Frp’s nullvisjon i asylpolitikken, sist brukt av Jon Helgheim i et forsøk på å skape blest om det da kommende årsmøte.

Hvis vi skal tro sentralbanksjefen og den ledende konsensus på oljepengebruken i Norge, er det begrenset hvor mye vi kan bruke av det årlige overskuddet «her hjemme».

Det er med andre ord riktig at vi bør balansere utgifter forbundet med asylinnvandring i forhold til andre velferdsytelser i Norge. Som fellesskap har vi en begrenset kapasitet til å hjelpe som mottaksland og det kan være en avansert politisk øvelse å finne ut akkurat hvor denne smertegrensen går mellom allergikerne og entusiastene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er derimot ingen klar begrensning på bruken av pengene utenlands (innenfor visse etiske retningslinjer), noe som pr. dags dato har ført til at avkastningen på oljefondet overstiger inntektene fra salg av fossile råvarer (siden 1996). Vi nordmenn har som et statlig fellesskap blitt styrtrike rentenister i det globale markedet.

Vi må gjerne sammenligne det vi bruker på asylinnvandring her hjemme med det vi bruker i nærområdene, men det er kunstig å ha som utgangspunkt at midlene også må komme fra samme budsjettpost.

Det reelle spørsmålet er egentlig: Hvor mye av vår formue, eller evt. årlige avkastning, er vi villige til å bruke utenfor Norge på andre formål enn ytterligere avkastning? Kunne vi avse noen ekstra prosent for å bidra til å sikre verdens flyktninger et minimum av verdighet?

Eller, for å løfte blikket utover enkel bistand, kunne vi gjort mer for alle menneskerettighetsaktivister og demokratiforkjempere i en verden hvor våre norske demokratiske og rettslige verdier synes å tape terreng?

Det siste spørsmålet bringer oss over på den andre grunnen til at jeg mener dette ikke er et enkelt regnestykke: Et flyktningsystem basert på oppbevaring av mennesker i flyktningleirer i nærområdene er inhumant. Et slikt system institusjonaliserer et liv i uverdige forhold.

Hvis vi skal tro Aps talsmann på at hans parti fortsatt er opptatt av solidaritet, så kan vi ikke regne mengden «humanitet» i antall telt, matrasjoner eller provisoriske skoleplasser vi får råd til f.eks. ved å kutte i antall norske asyladvokater og asylmottak.

Solidaritet handler om likeverd og om å gi folk myndigheten tilbake i deres eget liv. Materielle vilkår og utdanning er en av bærebjelkene i dette, men slik FNs flyktningprogram har utviklet seg siden slutten av den kalde krigen er dette basert på å holde flyktninger i nærområdene ved å gi bistand på et minimumsnivå.

Den dominerende ideen siden 90-tallet har vært at flyktninger raskt skal tilbakeføres til sine hjemlige områder så snart det er trygt å reise tilbake, og at et liv i nærområdene vil gjøre denne returen enklere.

Problemet er at det ofte tar svært lang tid før det trygt å reise tilbake. Omtrent halvparten av dagens flyktninger lever i flyktningleirer beregnet på snarlig retur hjem, men gjennomsnittlig botid i disse leirene er på over 15 år! I noen tilfeller lever familier der i generasjoner.

Liv blir satt på vent uten arbeid, utdanning, politisk deltakelse eller muligheten til å bevege seg fritt. De som forsvinner fra leirene og inn i byene, lever ofte et liv i skjul og deltar i beste fall i et svart arbeidsmarked. La oss i det minste være enige om dette: Dette er kanskje et rimelig svar på øyeblikkelig nød, men det er ikke en human eller bærekraftig løsning på flyktningenes langvarige situasjon.

Dette er en av grunnene til at kvoteflyktninger og spørsmålet om byrdefordeling er så viktig. For noen grupper, som menneskerettighetsaktivister og demokratiforkjempere, er uansett ikke retur et reelt alternativ.

I tillegg representerer de inhumane forholdene i nabolandene en betydelig moralsk utfordring.

De som forsvarer dette som et humant alternativ til mer permanent relokalisering må kunne sannsynliggjøre at flyktningenes menneskeverd i varetas på en god måte også i nabolandene.

Så lenge de aktuelle nabolandene ikke ønsker å integrere flyktningene i sitt eget samfunn, er det ikke åpenbart at mer penger vil løse dette problemet.

En helhetlig flyktningpolitikk bør også sees i sammenheng med vår tids store problemer: Klimaendringer og global skjevfordeling.

I denne sammenheng er statusen til folk på flukt en slags kanarifugl for det demokratiske oksygennivået i det globale samfunnet.

Hvis vi aksepterer at mennesker kan behandles som overflødige, høyerestående dyr i provisoriske innhegninger, hvilket signal sender vi da til hverandre om det internasjonale sikkerhetsnettet vi kan stole på i møte med klimaødeleggelser, økonomisk vanstyre og politisk undertrykkelse?