Et liv i sus og dus

Vi velter oss i luksus. Kjøpefesten når stadig nye høyder, og grådighetskulturen er blitt normgivende. Hvorfor pranger folk? Hvorfor er det private forbruk gått helt av hengslene? Hva skal en med hytte til 16 millioner, og hvorfor blir rikinger som Røkke nasjonalhelter? I det norske overflodssamfunnet er det altså herlig å være rik, men det er ingen lenger som ønsker å utdanne seg i teknisk-naturvitenskapelige fag, som har lagt grunnlaget for denne rikdommen. Er det mulig å forstå denne samfunnsutviklingen?

For en som har vokst opp i Etterkrigs-Norge, og som er ftret med idealer som likhet og rettferdighet, og vært utsatt for sosialdemokratisk utjamningspolitikk, er de siste årenes endringer høyst forvirrende. Hvor er samfunnsviterne som kunne hjelpe oss med å forstå den nye tidsånden? Mens vi venter på en autoritativ forklaring, vil jeg henlede oppmerksomheten på en liten sosiologisk klassiker som langt på vei kan gi oss en forståelse av hva som skjer. I 1899 (hva med et lite jubileum?) utgav den norskamerikanske sosiologen og sosialøkonomen Thorstein B. Veblen «The Theory of The Leisure Class», som setter søkelyset på de rike og mektige og hvordan deres verdisett er blitt normdannende. Nå er det til alle tider kommet kritikk fra de mindre rike og de fattige mot de øverste klasser, men slike angrep kan lett avfeies som ren misunnelse og bekrefter bare overklassens overlegenhet.

Veblens våpen er mye mer raffinert. Han bruker latterliggjørelse fremlagt som gravalvorlig vitenskap. Han studerer de rike som om de skulle vært en primitiv stamme fra Borneo og gjennomfører en sosiologisk studie av deres sosiale ritualer. Boken er en sann svir full av satire og sarkasme og passer derfor godt inn i vår ironiske tidsalder. Boken kan brukes på mange måter: til å forstå den seneste samfunnsutvikling, til å dyrke klassehatet eller som lærebok for dem som vil opp og frem her i livet. Telenorsjefen burde for eksempel ta en titt på kapittelet Klesdrakten som uttrykk for pengekulturen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I motsetning til tidligere og samtidige sosialøkonomer vektla Veblen fritidsklassens (overklassens) normdannende fritagelse fra produktivt arbeid, iøynefallende forbruk og sløsing som en drivkraft i det økonomiske system. Til da hadde økonomer sett på økonomisk virksomhet som et redskap for å tilfredsstille menneskelige behov i en virkelighet med knapphet på goder. Veblen påpekte at selv etter at basale behov var dekket, fortsatte den økonomiske kampen, og at det bare kunne forklares med behovet for selvhevdelse, aktelse og utnyttelse.

Fritidsklassen har vokst frem fra tidligere kulturers arbeidsdeling. Fritidsklassens gjøremål har vært varierte, men alle med det felles økonomiske trekk at de er ikke produktive. Disse ikke-produktive overklassesysler kan grovt inndeles i statsstyre, krigføring, religionsdyrkelse og sport. I tidligere kulturer var disse sysler mannlige. Kvinnene utførte det produktive og kjedsommelige slit. I den grad mannen bidro med produktivt arbeid, var det kun med sysler som kunne øke hans renommé og anseelse, som jakt og røveri.

Det vokser frem et skille mellom fritidsklassens utnyttelse og arbeidsklassens slit. De gjøremål som kan klassifiseres som utnyttelse, er verdige, respektable og edle. Andre gjøremål som ikke rommer dette elementet av utnyttelse, og særlig de som medfører lydighet og underkastelse, er uverdige, nedverdigende og uedle.

Opphavet til eiendomsretten var mannens rett til å eie kvinnen. Fra eiendomsrett til kvinner utvidet forestillingen om eiendomsrett seg av seg selv til å omfatte også produktene av deres flid, og dermed oppstår eiendomsrett til ting så vel som til personer.

Overalt hvor privat eiendomsrett eksisterer som institusjon, har den økonomiske prosess karakter av en kamp mellom menneskene for å besitte materielle verdier.

Veblen påpeker at opphavet til eiendom er konkurranse, og at denne konkurransen vil fortsette selv etter at alle nødvendige behov er dekket. Rikdom gir heder, ære og makt. Det kvalitative særpreg rikdom gir, er i seg selv nok som pådriver for en tilegnelse av stadig mer. Etterhvert blir det å besitte varer og ting en fortjenstfull handling i seg selv. Dette raffineres videre til at arvet rikdom er mer ærerik enn den en selv har skaffet til veie.

Den pekuniære kappestrid burde føre til at mennesker blir flittige og sparsommelige, men det kommer i konflikt med det sekundære konkurransekravet om å avholde seg fra produktivt arbeid. Arbeid assosieres med svakhet og underkastelse. For å beholde anstendighet og aktelse må rikdommen demonstreres, og da er fritid det lettest tilgjengelige og mest håndfaste bevis på rikdom. En liten hytte på Hafjell med jakt og fiskerettigheter, sørlandshus med golfbane og 300 meter strandlinje i Blindleia og deltakelse i outboardracing burde være en god start. Å drive med en dyr sport har jo også den sjarm at konkurransen blir mindre, og sannsynligheten for suksess dermed større. Som en ekstra bonus stenges hele Oslos havnebasseng, slik at alle kan se fritidslivet slik det burde leves.

Forbrukets nytteverdi som uttrykk for rikdom og anseelse, kan en studere ved å ta en tur i kjøpesenteret en lørdags formiddag. Det har ingen hensikt å starte på Obsen, da forbruk av rene livsnødvendigheter verken gir heder eller verdighet. Nei, for å demonstrere rikdom må det være sløsaktig og iøynefallende forbruk av luksusartikler. Rolex, Mercedes, Armani og B&O gir livet mening. I det moderne samfunn hvor kommunikasjonsmidler og befolkningsmobilitet utsetter oss for iakttagelse av mange personer som ikke har andre midler til å bedømme vår anseelse enn et flyktig blikk, blir forbruket av eksklusive varer det viktigste symbol på rikdom og makt. Når mannen selv jobber så hardt at han ikke har tid til å handle, sender han ut sin stedfortredende forbruker, kvinnen, med sine kredittkort. For henne er jo shopping bedre enn sex.

Klær skaper mannen. Klesdrakten viser vår verdighet. I tillegg til å være kostbar, skal den vise alle og enhver at bæreren ikke er sysselsatt med noen form for produktivt arbeid. Det er ikke stort en får gjort i slips, dress og lakksko. Blant de mer ubemidlede er bruken av fritidsklær blitt populært. Selv produktivt arbeid utføres i joggedrakt. Egentlig skulle en hatt fri. At en har havnet på jobben, er jo bare et hendelig uhell. De upraktiske kvinneklær - høye hæler og trange skjørt - som tilsidesetter bærerens komfort, er demonstrative bevis på at kvinnen fremdeles er mannens økonomiske undersått. Fittstimen til tross, push-up-bh og silikonpupper gir Susan Faludi rett. Feminismens tilbakeslag er et faktum.

Det normdannende verdisettet til fritidsklassen kommer også til uttrykk i utdannelsessystemet. De viktigste fag og fagfelt blir de som beviselig ikke kan brukes produktivt. Humanistiske fag som filosofi, sosiologi, historie, litteratur og studier av døde språk er renommédannende, mens tekniske og naturvitenskapelige fag blir nedprioritert. Det er vel ingen ved sine fulle fem som ønsker å utdanne seg til ingeniør og dermed bli slave.

Det paradoksale er at mens fritidsklassen trenger høyere utdanning for å dekke behovet for kunnskapsrike mennesker som kan utføre produktivt arbeid, vil deres idealer forme den høyere utdanning slik at akkurat disse fagfelt blir nedprioritert.

100 professorer kan vel ikke ta feil? Da de i fjor valgte de 100 viktigste fagbøker, ble jeg forundret over å ikke finne Veblens bok på listen. Er den glemt? I all anstendighet burde et norsk forlag komplettere Arvid Brodersens delvise oversettelse og få gitt den ut på ny. Gjerne med et innledende muntert ironisk essay ført i pennen av Kjetil Rolness. Treenigheten statsministeren, LO-lederen og Røkke kunne så sponse det hele og gi det som en tusenårsgave til det norske folk. En bedre guide til forståelse av vår samtid kan en neppe få.