Et liv som reisende

Brøgger rister sin omfattende kunnskap uanstrengt ut av ermet.

BOK: «Jeg er nordmann, født i Sverige, Danmark er mitt fedreland, snakker russisk som en jøde, skjønt jeg er en engelskmann.»

Sånn går den noe ubegripelige barnesangen, som visstnok er ei skillingsvise fra 1920-tallet. Og selv om sangen høres ut som det hellige alminnelige nonsens, har den sin bakgrunn i et århundre av revolusjoner, etnisk rensking og ekskluderende nasjonalisme.

Brøggers bok fortsetter der sangen slutter. Folk uten land gir ansikt til noen av de mange som endte opp i historiens restkategorier. Slik er den blitt en europeisk minnebok, en studie av levende mennesker og døende språk.

Bastardforsøk

Brøgger bedriver en salig sjangerblanding, men trenger ikke unnskylde seg. Intet passer i grunnen bedre for en fortelling om de utstøtte, de urene, noen av Europas mest obskure minoriteter - som volgatyskerne i Omsk og de tyrkisktalende karaimene i Litauen, samt jøder, sigøynere og tatere.

I tillegg til å inneholde ferske reiseskildringer - oppsøkende virksomhet med minoriteter i sikte - er boka en tur gjennom Brøggers forskning. Reisene i historien blir ofte mer omfattende enn reisene i geografien. Men den som ikke kan lære noe av dette - det være seg om alt fra etymologien av «sigøyner», via de hasidiske jødenes liturgi, til historien om norsk rasehygiene - må allerede ha hodet veldig fullt.

Folk flest

Det er altså slett ikke alt som henger på samme greip. Men Brøggers stil er suveren - lekende elegant og engasjert på samme tid. Det er så jeg lurer på om ikke boka rett og slett kan evne å forandre sin leser.

Og selv om blikket er rettet mot den annen, er Brøgger, takk og lov, ikke uten ego. Hans ek-sentrisitet er en viktig del av bokas sjarm, som når denne siste, norske gentleman bruker sin katedralskolelatin til å forklare sine anliggender overfor søritalienske bønder og sefardiske jøder.

Brøggers bok inngår i Damms nye «Vagabond» - en serie reiseskildringer som må ses som et tilsvar på Aschehougs «Spor». Men like mye er dette en intellektuell selvbiografi, et selvportrett av et liv levd i motstand mot «den alminnelige mening», i kamp for dem som ikke er som folk flest. Folk flest er, som man vil forstå, ikke en minoritet.

Kyss, klapp og klem

Det synes like naturlig for Brøgger å bli med sigøynerbarna i Bucuresti på tur ned i byens kloakksystem eller å sniffe limet deres, som å begi seg ut på vandring i nasjonalismeteori eller den spanske inkvisisjonens historie. En slik kombinasjon av fag- og menneskekunnskap, av vitebegjær og formidlingsevne, er så sjelden at det jeg måtte ha av små innsigelser, ikke fortjener å komme på trykk.

Når en tidligere slave blant sidamafolket i Etiopia bøyer seg ned og kysser Brøggers føtter, sier selv sosialantropologen, med jobbinstruks om å respektere lokale skikker, stopp. La gå, fotkyssing er kanskje å gå for langt. Men for ei bok som «Folk uten land», er jeg mer enn villig til å gi Brøgger et stort, vått kyss på pannebrasken - sånn helt i forbifarten.