DØDE PÅ ASYLMOTTAK: Yemane Teferi tilbrakte dagene med å gå, samle flasker, jobbe frivillig i en skolekantine -  og med å angre på at han som ungdom ikke hadde valgt livet, og kanskje døden, som geriljasoldat i stedet for å flykte. Nå er han død, etter 24 år på asylmottak. Foto: Tine Poppe
DØDE PÅ ASYLMOTTAK: Yemane Teferi tilbrakte dagene med å gå, samle flasker, jobbe frivillig i en skolekantine - og med å angre på at han som ungdom ikke hadde valgt livet, og kanskje døden, som geriljasoldat i stedet for å flykte. Nå er han død, etter 24 år på asylmottak. Foto: Tine PoppeVis mer

Et liv som «ulovlig»

Yemane Teferi ble født i Eritrea i 1957. Natt til 8. januar døde han på Bømlo, etter 24 år i asylmottak.

Meninger

Jeg ble kjent med Yemane omkring 2003, da han allerede hadde tilbrakt mye av livet i landflyktighet. «Landflyktighet» er et gammeldags begrep, men jeg vet ikke hva som bedre kan beskrive et liv uten legal juridisk status noe sted.

Som ungdom på 1970-tallet bisto Yemane en eritreisk frigjøringsbevegelse. Da han ble avslørt, flyktet han fra hjemlandet. De første årene tilbrakte han til sjøs på greske og italienske båter, ute på det åpne havet. Havet krever ikke oppholdspapirer. Deretter forsøkte han å fortsette livet i Italia. I 1990 kom han til Sverige, og i 1998 til Norge. Her gikk den gjenværende delen av livet med til mer eller mindre ingenting.

I noen år ventet han på det såkalte «ventemottaket» på Lier - ventet på livet, ventet på døden. Mottaket var opprettet for å tære folk ned, i den hensikt å presse dem ut av Norge. I Yemanes tilfelle var det som å forsøke å presse noen til å gå inn i åpen ild. Eritrea forblir et av vår samtids verste diktaturer, i klasse med Nord-Korea. Jeg har veldig vondt for å tro at saksbehandlerne som aldri valgte å leve seg inn i Yemanes frykt, selv ville ha reist dit hvis de var i hans sko.

Yemanes forbannelse de siste leveårene var at saken hans ikke lå på Utlendingsdirektoratets (UDI), men på klageorganet Utlendingsnemndas bord. Det er bare nyankomne eritreere som får asylsøknaden behandlet av UDI - og henimot alle får beskyttelse, nettopp på grunn av det eritreiske regimets vanvittige karakter. I 2015 fikk 2600 eritreere beskyttelse av UDI, og bare 43 fikk avslag. Utlendingsnemnda er ikke fullt så forsiktige med folk. Mens nyankomne eritreere kom daglig til beskyttelse, mente nemnda at aldrende og slitne Yemane stadig skulle presses ut, etter allerede å ha tilbrakt et langt liv i frykt for akkurat det. At nemndas tilnærming kostet ham livet, er mer enn sannsynlig.

Yemane var en mild mann, med sans for rettferdighet - den rettferdigheten han selv ble nektet. Jeg vil til og med si at han var en god mann. En gang ble han stukket med kniv på mottaket fordi han protesterte mot en medboer som plagde andre.

Mange mennesker i hans situasjon ville ha valgt å arbeide ulovlig. I stedet forsøkte han å leve så mye innenfor lovens rammer som han kunne, bare med unntak av det ene lovbruddet han ikke så noen mulighet til å unngå: nemlig sitt blotte nærvær i landet. Han arbeidet bare de par årene han hadde lov til det, da han vasket på Furuseth sykehjem, før man strammet inn reglene for mennesker i hans situasjon. Ellers bodde han i en serie med mottak, hvor myndighetene til enhver tid visste hvor han var. Til å være her ulovlig, var han eksemplarisk.

Så lenge ingen med makt ville være medmennesker for ham, var det forutsigbart at han ville tilbringe sine siste dager på mottaket. Utlendingsnemnda har ikke engang prioritert å møte ham på ti år, siden 2006. Det var en av grunnene til at vi arbeidet med å ta saken hans til retten: For at de ansvarlige myndighetene i alle fall skulle bli nødt til å se ham inn i øynene. Nå slipper de.

Jeg tror dessverre ikke at Yemanes død vil endre hvordan være seg regjeringen eller Utlendingsnemnda ser verden og menneskene omkring seg, og den vil trolig ikke endre noe for andre papirløse. Dette landet, denne regjeringen og denne utlendingsnemnda, er ikke i stemning for nåde i disse dager.

Jeg husker en gang for en del år siden, da han først så et sorthvitt-portrett av seg selv på en utstillingsvegg, hvordan han ble stående der lenge, lamslått, nesten sønderknust av å se hvordan det harde livet han hadde levd var skrevet inn i ansiktet hans, hvor sliten han hadde blitt så altfor tidlig. Også etter det levde han med stadig hodepine, stress og depresjoner. Han tilbrakte dagene med å gå, samle flasker, jobbe frivillig i en skolekantine - og med å angre på at han som ungdom ikke hadde valgt livet, og kanskje døden, som geriljasoldat i stedet for å flykte.

Den siste gangen jeg traff ham, sist høst, var det lett å se at livet hadde tært ham ned enda litt. Han virket enda litt eldre, merkbart mer sliten enn forrige gang jeg hadde sett ham. Vi betalte for et hotellrom i Oslo, med et håp om at han skulle få noen roligere netter der enn på flermannsrommet på mottaket. Han fortalte meg at han ikke klarte å finne fred, og vandret omkring i Oslo mye av natta - mens byen, politikerne og saksbehandlerne sov.

Fredag 8. januar var en trist og merkelig dag som jeg kommer til å huske lenge. På morgenen snakket Sylvi Listhaug om «godhetstyranniet» i Aftenposten. På ettermiddagen mottok jeg beskjeden om at Yemane var død etter å ha levd så mange år i frykt uten at de med makt hadde vist ham den minste godhet. Dagen ble avsluttet med at Sylvi Listhaug snakket om «godhetstyranniet» på «Skavlan».

Yemane tilbrakte de siste leveårene uten tro på framtida, uten håp. På et seminar i november sa han at han ikke kjente seg som en ulovlig bare i Norge, men på hele planeten. Han trengte en annen planet.

Der Yemane er nå, er det ingen illegale.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook