Et lukket selskap?

OVERKLASSEN: De rikeste stikker av med en stadig større del av samfunnskaken. Og den økonomiske overklassen er et lukket selskap for andre enn dem som er født med en sølvskje i munnen.

Dette er hovedkonklusjonene i sosiologen Magne Flemmens kronikk i Aftenposten den 11. juni. Han skriver bl.a. at «de aller fleste i dagens overklasse er født inn i den» og «hvis en kunne jobbet seg inn i overklassen, ville kanskje urettferdigheten vært lettere å leve med».

Kronikkens hovedbudskap stemmer godt overens med et dyptpløyende intervju med Flemmen på Dagbladet.no den 1. mai, der han også kritiserer den seneste norske maktutredningens eliteperspektiv.

Den sosiale mobiliteten er ifølge Flemmen tilsynelatende gått i stå. Som grunnlag for konklusjonen refererer han til sin egen masteroppgave i sosiologi. Helt konkret viser han til at sønner av rike bedriftsledere har 12 ganger høyere sannsynlighet enn sønner av normallønnede ufaglærte arbeidere for å oppnå en posisjon i den økonomiske overklassen. Det er utvilsomt en markant forskjell, men Flemmens sannsynlighetsberegninger sier ingenting om hvor lukket den økonomiske overklassen er. For å finne ut av det blir man nødt til å undersøke, hvilken sosial bakgrunn den økonomiske overklassen rent faktisk har.

Opplysningen om familiebakgrunnen i den økonomiske overklassen finner man andre steder i Flemmens oppgave. På side 81 kan man lese at 23 prosent av dem som tilhører den økonomiske overklassen i Norge, har en far som er bedriftsleder. Den nest mest utbredte familiebakgrunn i den økonomiske overklassen er en far som er ufaglært arbeider (16 prosent). På de etterfølgende sidene viser analysene at høyst en tredjedel av den økonomiske overklassen har foreldre i den inntektsmessige eliteserien.

Artikkelen fortsetter under annonsen

På bakgrunn av de faktiske resultatene er det meget vanskelig å gjenkjenne beskrivelsen av en lukket overklasse. Og Flemmes resultater er dessuten i samsvar min egen undersøkelse av rekrutteringen til eliten, som ble gjennomført i regi av nettopp maktutredningen. Denne eliteundersøkelsen, som omhandler de 2000 høyeste posisjonene i det norske samfunnet, viste at 29 prosent av den norske næringslivseliten ved tusenårsskiftet var oppvokst med en far som var bedriftsleder eller direktør, mens 19 prosent kom fra arbeiderklassen.

Med dette er næringslivseliten den elitegruppe i Norge (sammenliknet med f.eks. den politiske eliten og forvaltningseliten) som har den høyeste graden av selvrekruttering. Men både mine og Flemmens tall viser at en solid overvekt av den norske økonomiske overklassen ikke har familiebakgrunn i denne klassen. Det er derfor ikke grunnlag for Flemmens konklusjon om at de fleste rekrutteres internt.

Personer med en familiebakgrunn som utgjør en liten andel av befolkningen (bedriftsledere), kan selv ved en svært høy sannsynlighet for suksess komme til å utgjøre en mindre del av overklassen. Motsatt kan en lavere suksessrate i en tallmessig sett større opprinnelsesklasse medføre, at personer med denne bakgrunn allikevel kan komme til å utgjøre en betydelig del av overklassen. Flemmen gir selv en god illustrasjon på det i sin oppgave, nemlig de 16 prosentene i den økonomiske overklassen som har en far som er ufaglært arbeider.

Dette er for øvrig kjennetegnet for de fleste klasser både i Norge og andre vestlige land i moderne tid: En stor andel (i mange tilfeller majoriteten) som på et tidspunkt tilhører en klasse, kommer fra en familie som har en annen klasseposisjon.

Altfor ofte preges ulikhetsdebatten av ønsketenkning og besvergelser. Det er derfor prisverdig at Flemmen ønsker å kvalifisere den offentlige debatten om sosial ulikhet ved å popularisere sin egen forskning. Hans utlegning av situasjonen i overklassen peker imidletid i retning av en tilstivnet samfunnsstruktur, som det ikke er empirisk grunnlag for. At personer med en privilegert familiebakgrunn har en større sannsynlighet for å bli en del av den økonomiske overklassen er ikke ensbetydende med overklassen er lukket for alle andre.