Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Fredsprisen

Et lys i mørket

Årets Nobels fredspris er så avgjort et lys i mørket. Som fort kan kan bli spist opp av - nettopp - mørket.

OPTIMISME: Fredsprisen til Etiopias statsminister Abiy Ahmed er et dristig valg. Her fra januar i år. Foto: AFP / NTB Scanpix
OPTIMISME: Fredsprisen til Etiopias statsminister Abiy Ahmed er et dristig valg. Her fra januar i år. Foto: AFP / NTB Scanpix Vis mer
Kommentar

Utfordringene som årets fredsprisvinner, den etiopiske statsministeren Abiy Ahmed (43), står overfor er himmelropende. Han har som ambisjon å skape fred i en region preget med ti-år med krig. Samtidig som han vil frigjøre nasjonen fra sine diktatoriske strukturer, og forsone folkegrupper som i årevis har kultivert konflikt og rivalisering i omgangen med hverandre.

Nær sagt alle kriterier i Alfred Nobels testamente er tilfredstilt i årets fredspristildeling. Abiy Ahmed framstår som den kraftfulle unge lederen som tvinger gjennom fredsavtaler og presser gjennom et demokratisk program i et land som har opplevd ti-år med brutale diktaturer, og før det århundrer med keiserstyre og det vi kan kalle et slags middelalderstyre, helt fram til 1975, da den siste keiser Haile Selassie, ble styrtet. Det som skjer foran våre øyne er derfor i utgangspunktet for godt til å være sant.

Og, kan det derfor være sant? Det finnes som kjent i hovedsak to typer fredsprisvinnere. Den ene typen er organisasjoner som slåss for den gode sak, enten det er for å bekjempe voldtekt som våpen i krig, som fjorårets pris til Nadia Murad, eller Organisasjonen for forbud av kjemiske våpen, EU, og FN, som har fått prisen flere ganger i forskjellige formater. Og det finnes tildelinger for å fremme politiske prosesser som er i utvikling, som USAs utenriksminister Henry Kissinger i 1973, for å skape fred i Vietnam! Og prisen i 1994 til Yassir Arafat, Shimon Peres og Yitzhak Rabin for «utvikling i retning av brorskap i Midtøsten».

De to siste var priser for å fremme politiske prosesser, som mislyktes med god margin. Prisen til Abiy Ahmed er av den siste sorten, selv om det er alt for tidlig å si om den blir av siste sort. Når det gjelder prisen i 1991 til Aung San Suu Kyi, som lenge var en av fredspristildelingene som skinte aller mest, så ble det til slutt en pris av siste sort, siden den tidligere frigjøringshelten har unnlatt å ta avstand fra de burmesiske generalenes nedslakting av rohingyaene.

De aller fleste anerkjenner prisen til Abiy Ahmed som en fortjent pris til en som allerede har fått til en vanskelig fredsavtale med Eritrea, og som har sluppet fri tusenvis av politiske fanger. Men flere Afrika-eksperter mener prisen kan vanskeliggjøre fredsprosessen med Eritrea. Grunnen er at prosessen allerede ser ut til å ha kjørt seg fast etter at den oppsiktsvekkende avtalen ble snekret i fjor sommer. Og at en fredspris til bare en av partene fredsavtalen ikke blir tatt vel imot hos den forfengelige diktatoren Isaias Afewerk i Eritrea.

Selv om flyruta mellom Addis Abeba og den eritreiske hovedstaden Asmara fortsatt er åpen, er andre grenseoverganger stengt fra Eritreisk side. Stemningen er på langt nær så euforisk som da Abiy Ahmed dro til Asmara i juni i fjor, og eritreere på begge sider av grensa - ofte folk som var i familie - kunne møte hverandre for første gang på flere ti-år.

Innenrikspolitisk er utfordringene også enorme for årets fredsprisvinner. Etiopia er etnisk og religiøst komplisert satt sammen. I flere ti-år har den lille minoriteten tigrayene, som utgjør bare litt over seks prosent av befolkningen, styrt med jernhånd. Meles Zenawi kombinerte i mange år en politikk med sterk økonomisk vekst, og brutal undertrykkelse av andre etniske grupper enn tigrayene, fram til han døde i 2012.

Det er politiske aktivister fra alle folkegrupper Abiy Ahmed nå har satt fri. Personlig har han de beste personlige forutsetninger for å virke forsonende. Hans far var muslim og oromo, fra den største etniske gruppa i Etiopia, på rundt 37 prosent av befolkningen. Hans mor var amhara, fra den nest største etniske gruppa, som utgjør rundt 27 prosent. Amharene er overveiende etiopisk koptisk kristne, og var den statsbærende etnos - den politiske og økonomiske eliten i hele keiser-tida. Å være halvt oromo og halvt amhara er en slags inkarnasjon av det som har blitt Abiy Ahmeds valgspråk «medemer», som er amharisk for «å komme sammen».

Men langt fra alle vil komme sammen. Bare i løpet av fjoråret ble nesten tre millioner etiopere drevet fra sine hjem på grunn av etniske konflikter. Og fredsprisvinneren har fått kritikk for å komme for seint på banen i slike konflikter.

Det er en dristig fredspris Nobel-komiteen har landet på. Så langt skinner den i mørket.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media