Et magisk øyeblikk

Dristigheten som kjennetegner all stor kunst, fantes i rikt monn under åpningen av OL på Lillehammer.

||| Et tv-øyeblikk mange nordmenn husker med stor glede og stolthet stammer fra åpningen av Lillehammer OL — 12. februar 1994.  Men hvilket konkrete øyeblikk husker vi best? Øyeblikket da åpningsseremonien på Lillehammer startet, eller da den olympiske ilden ble tent av Kronprins Haakon?
 
Å få være i sentrum for hele verdens oppmerksomhet et lite kort øyeblikk i verdenshistorien, som vertskap for et stort internasjonalt idrettsarrangement, regnes som noe av det største som kan skje for en nasjon, stor eller liten. Nå sist så vi hvordan fotball-VM ga Sør-Afrika muligheten til å vise seg som en gjennomføringsdyktig og profesjonell nasjon, et vakkert land - rikt på ressurser og kompetanse, med overskudd av gode verdier, glede og medmenneskelighet. Var det ikke akkurat det samme vi ønsket å vise? Yes we can!

Kanskje er det øyeblikket da Samanranch proklamerte for all verden: «The decision is Lillehammer!» vi husker best?
 
Mange bilder dukker opp på netthinnen. Juryen valgte etter en del munter mimring å sette fokuset på øyeblikket da et gigantisk egg åpenbarte seg nede på sletta i hoppbakken, foldet seg ut og avdekket en gigantisk fredsdue mens tusenvis av levende duer fløy opp blant snøtunge norske furutrær og blandet seg med stjernene langt der ute i vinternattens evighet. Det var et magisk øyeblikk med stor symbolverdi. Verden hadde ikke sett maken, og ikke vi heller.
 
Da jeg ble bedt om å skrive en tekst om nettopp dette øyeblikket gikk jeg prompte inn på YouTube, for å gjenoppfriske hukommelsen. Til min store skuffelse ga mitt søk dårlige resultater. Jeg fikk bare opp en svart side med en tekst som forkynte at IOC hadde krevet at alle innslag fra OL på Lillehammer måtte slettes fra YouTube. For mange er OL-seremonien bare blekt minne sto det å lese, mens mange nye generasjoner aldri har sett den i det hele tatt, og dermed ikke aner hva det dreier seg om. Dette beklaget redaksjonen, ut fra den betraktning at denne blokkering innebar «et stort tap for det norske selvbildet»!
 
Ja vel, dem om det. Men gudskjelov og takk for NRKs arkiver, som er vår felles hukommelses utømmelige mørkeloft. Der finnes nok noe å titte på for dem som er ivrige nok. Sjelden eller aldri tror jeg så mange nordmenn har sittet samtidig foran fjernsynsapparatene våre og blitt så fylt av en så stor kollektiv stolthet. Tiltross for at enkelte ihuga moralister valgte å forlate norsk jord de ukene lekene pågikk, i fnysende indignasjon og vrede, våger jeg påstanden at den kompakte norske majoritet lot seg rive med og ga seg hen i en kollektiv begeistringens rus.
 
Hva var det så ved Bentein Baardssons åpningsseremoni som gjorde den så enestående? Tur med vädret? Nei, neppe. Dette var en godt planlagt, gjennomtenkt og visjonær seremoni, med stor enkelhet og dristighet. Og den var ikke skapt av Baardson alene. Han hadde samlet Norges fremste kunstnere på hver sine felt, det ypperste innen lys, lyd, musikk, koreografi og kostymer. Dette ga kvalitet i alle ledd. Liv Ullmann, Thor Heyerdahl og Sissel Kyrkjebø var alle med!
 
Samtidig fokuserte Baardson på den norske folkeligheten. Nordmenn er født med ski på beina og god dugnadsånd, og er best når det gjelder! Kor og korps, reinsdyr og fjordinger, vetter og troll sto på geledd da vår kjære Kongefamilie kom kjørende inn på scenen med hest og slede til tonene av Venit Rex spesialkomponert av Arne Nordheim.
 
Men det er dristigheten jeg vil fremheve, og risikoviljen. Det er det som kjennetegner all god kunst. Valget av arena var et dristig valg. Utendørs, midtvinters i 20 kuldegrader, under åpen himmel i en hoppbakke! Man får nervene i alarmberedskap bare ved å tenke på det. Å sende den olympiske ilden inn på arenaen - i hånden på en skihopper i stor bakke, var vanvittig dristig!
 
Levende dyr på scenen er også et risikoprosjekt. En av de medvirkende i åpningsseremonien står utstoppet i en hotellvestibyle i Kautokeino, et flott reinsdyr. Som kulturminister ble jeg ved en anledning  presentert for sjefen for de spesialtrente dyra — han het Oiva. Han bekreftet overfor meg at han kunne snakke rolig med dyra sine, og gi dem personlig instruksjon om hvor de skulle gå og stå under hele seremonien. Ikke minst om når de skulle bukke! Det er bare å applaudere.