Filmanmeldelse: «Annette»

Et makkverk

«Annette» er blitt en rockemusikal som det er umulig å forstå, med en obskur symbolikk som gir deg hodepine.

SE TRAILER: «Annette» forteller historien om komikeren Henry (Adam Driver) og den berømte sangeren Ann (Marion Cotillard). Når datteren Annette, blir født – et barn med en helt spesiell gave – forandres alt. Video: Another World Entertainment Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

FILM: Da det ble klart at brødreduoen bak bandet The Sparks skulle skrive en rockemusikal regissert av franske Leos Carax, var det bare å gruglede seg. Ni år er gått siden Carax konkurrerte om Gullpalmen med den moderne kultklassikeren «Holy Motors». Filmen er blant de merkeligste og mest originale et kinopublikum har fått se i nyere tid. I hvert fall fram til man sjekker ut franskmannens rockemusikal «Annette».

«Annette»

Drama / musikal

Regi: Leos Carax
Skuespillere: Adam Driver, Marion Cotillard, Simon Helberg
Premieredato: 5. august 2022
Aldersgrense: 12 år

«En film som gir deg hodepine.»
Se alle anmeldelser

Carax første engelsktalende-film er dessverre ikke strålende på noen måte. Den noe av det mest absurde man vil være borti på lenge. Med Adam Driver og Marion Cotillard på rollelista skulle alt ligge til rette for at resten av verden fikk øynene opp for Carax egenartede formspråk. Utfordringen er at absurditeten i musikalen tar så til de grader overhånd at man verken finner den provoserende, morsom eller spennende. Kanskje nyskapende, men selv en ny rett smaker ikke nødvendigvis så godt.

Mediene fråtser

La oss gå direkte til selve premisset for filmen: Romansen mellom den provoserende komikeren Henry McHenry (Driver) og sopranen Ann Desfranoux (Cotillard) er altoppslukende. Stjerner i hvert sitt felt, og ingenting skal tilsi at nettopp de to var ment for hverandre. Henry er en selvsentrert «jeg gir faen i alle»-type, men som likevel klarer å ha publikum i sin hule hånd på stand up-showene. En blanding av spydige bemerkninger, sang og monologer om hvorfor han ble komiker, gjør ham verken klok eller sjarmerende. Mediene fråtser derfor i Henrys forhold til den flere hakk mer sympatiske Ann.

Kjærligheten gjør blind, sies det, og det er også tilfellet for paret som ender opp med å bli gift. Forholdet blir satt på prøve når en del ytre faktorer påvirker Henry og Ann. Her lekes det med fallgruvene som følger med berømmelse, mediene som rir kjendislivet som en mare, og Metoo-bevegelsen som fortsatt rokker enhver båt når muligheten byr seg.

En sensasjon

Det eneste som holder Ann og Driver sammen, er deres nyfødte jente. Og det er ikke ei hvilken som helst jente. Det er en marionettedokke som får navnet Annette.

Annette, det uskyldige blikket til tross, ville fått morder-dokka Chucky fra skrekkfilmen «Child’s Play» til å se hyggelig ut. Skal man le? Bli redd? Det er virkelig ikke lett å si.

Men Annette har en gudgitt sangstemme, og alle som hører på blir bergtatt. Hun blir en sensasjon som skal gå i fotsporene til sine berømte foreldre, fordi foreldrene mener det er best for henne. Og for dem selv, selvfølgelig.

Ingen sang i verden som kan redde denne filmen. Den er altfor symboltung, og umulig å bli klok på. Kanskje vil det hjelpe å se den flere ganger, men det er heller anbefalt å ta seg en Paracet for å roe ned hodepinen som følger med. Driver benytter seg riktig nok av hele registeret som skuespiller for å holde filmens skjøre røde tråd sterk. Dessverre er han så irriterende umoralsk, at man ikke ønsker å se mer av ham før timen er passert. Carax vil sparke mot den destruktive rollen mediene kan spille i livet til kjendiser, og derfor er det synd at han ligger på ryggen og sparker i løse lufta. Filmen er hele veien ufrivillig komisk. De ulike lagene i filmen smelter sammen til en diger smørje det blir for vanskelig å løsne fra hverandre. Den til tider seriøse undertonen, gjør at man til og med sliter med å kalle dette for satire.

Tragikomisk

At The Sparks klarer å sette sammen et slikt manus, er kanskje det eneste underet. De har til og med korte gjesteopptredener som nettopp seg selv, og sangene og koreografien er lekkert regissert. Men det er dessverre ikke nok til å kalle dem for habile manusforfattere. Likevel har Carax klart å regissere dette kaoset, og på underlig vis var det nok til å vinne i kategorien beste regi på filmfestivalen i Cannes.

«Annette» vil sikkert klare å finne et publikum, men passer best inn på museum for moderne kunst, i en galakse langt, langt unna.

Det er egentlig like greit. Da slipper vi å ha noe med dette å gjøre.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer