Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

«Et Manhattan-drama som tar seg selv voldsomt høytidelig»

Irriterende start, lovende andre akt, skandaløs finale.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

||| I 1991 ser Ally Craig moren bli drept av to ranere. Tolv år seinere er hun student og treffer Tyler (Robert Pattinson), en rikmannssønn som sliter med tapet av et familiemedlem og stadig er i tottene på sin Wall Street-far.

Tyler bor i en shabby leiligheten med en slitsom kompis som oppfordrer Tyler til å sjekke opp Ally (Emilie de Ravin, kjent fra «Lost») Det går som det må: Søt musikk oppstår mellom to sorgtunge sjeler, før diverse sannheter kommer for en dag.  

Krampaktig kul
Filmens manus, skrevet av ferskingen Will Fetters, er pretensiøs søtsuppe. Første del består av «smart ass»-dialoger som ser bra ut som papir, men som på film fratar karakterene liv og avslører forfatterens tonedøvhet. Noe er galt når alle, inkludert Tylers 11 år gamle søster, utelukkende serverer sirlig utformede kvikkheter. Tylers hektiske kompis Aiden er verst: «I want a girlfriend, a wife, a divorce, and a mid-life stalking episode and an erectile dysfunction.» 

Menneskelige trekk
Etter hvert går soga inn i en mer dramatisk fase. Kjærligheten utvikles, lillesøster sliter med sitt og Pierce Brosnan glimter til i farsrollen. Det samme gjelder Chris Cooper, som aldri gjør skam på filmene han dukker opp i.  

Filmen blir menneskelig, man begynner å bry seg om Ally, Tyler og de tobeinte i kretsen rundt dem. Robert Pattinson er noe mindre blåbleik i trynet enn vi er vant til fra «Twilight»-filmene, og får i stedet blåveis og skrubbsår over nevnte tryne. Han tynges av årelang sorg og avreagerer ved å bli til dels voldelig.  

Med andre ord, jeg godtar filmens manipulering: Våre venner har mistet sine nærmeste, som vi på ingen måte blir kjent med, men empati oppstår likevel. Selv får jeg klump i halsen et par ganger. Mon tro hvordan dette skal ende for våre selvopptatte manhattanitter?  

Så viser det seg av slutten er fullstendig skamløs, ja, den er så ubegripelig og støtende at det i beste fall skyldes filmskapernes utilregnelighet i gjerningsøyeblikket. Regissør Allen Coulter har vært innom en rekke gode tv-serier, blant annet tolv episoder av «Sopranos». Hva skjedde?

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!