ER I GANG: Under et bilde av Syrias diktator Bashar Assad møtte FN-utsending Geir O. Pedersen utenriksminister Walid al-Moallem i Damaskus forrige tirsdag, Foto: Xinhua/SIPA/NTB Scanpix
ER I GANG: Under et bilde av Syrias diktator Bashar Assad møtte FN-utsending Geir O. Pedersen utenriksminister Walid al-Moallem i Damaskus forrige tirsdag, Foto: Xinhua/SIPA/NTB ScanpixVis mer

Et maratonløp med målet lysår unna

Nye problemer tårner seg opp for FNs nye Syria-mekler Geir O. Pedersen. Her er noen av dem, skriver Jan-Erik Smilden.

Kommentar

FNs spesialutsending til Syria, Geir. O Pedersen, er i gang med et maratonløp, der målgangen synes å være lysår unna. Oppgaven hans er å skape fred i Syria, noe hans forgjenger, svensk-italienske Staffan de Mistura, måtte gi opp.

Forrige tirsdag møtte Pedersen Syrias utenriksminister Walid al-Moallem i Damaskus, før han seinere i uka møtte representanter for syriske opprørere. I dag er den norske toppdiplomaten i Moskva for å ha samtaler med Russlands utenriksminister Sergej Lavrov.

– Jeg ville ikke tatt jobben hvis jeg ikke trodde at jeg kunne være med på å gjøre en forskjell, sa daværende Beijing-ambassadør Pedersen til NRK etter at FNs generalsekretær António Guterres utnevnte ham til sin spesialutsending i november i fjor. Da hadde Pedersen, som tidligere både har vært FNs spesialkoordinator for Libanon og norsk FN-ambassadør i New York, vært ambassadør i Bejing i et år.

Foreløpig har Pedersen vært taus som en østers når det gjelder det han holder på med rundt Syria-konflikten. En sjelden twitter-melding er alt vi hører fra ham.

Kanskje er det best at han holder kjeft, fordi de mange oppgavene og utfordringene han står overfor er intrikate, ømtålige og kontroversielle. Dette er en skritt for skritt-operasjon.

I Moskva skal Pedersen ifølge nyhetsbyrået TASS først og fremst diskutere FN-planen om en grunnlovskomité som skal bestå av 150 representanter for myndighetene og opposisjonen. Hvem skal være med, og hvor mange delegater skal hver av partene ha? Dette dreier seg ikke bare om at president Bashar Assad blir enig med dem som har gjort opprør mot ham, her skal også partenes regionale og internasjonale støttespillere og sponsorer ha sitt ord med i laget. Konflikten i Syria er jo ikke bare en borgerkrig, men også en stedfortrederkrig der stormaktene kjemper om innflytelse.

Om ikke oppgaven var enorm nok fra før, har Donald Trumps erklæring tidligere i måneden om å trekke de 2000 gjenværende amerikanske soldatene ut av Syria, gjort situasjonen enda vanskeligere for Pedersen. Spesielt ille er det når Trump møter motstand fra sine egne og motsetninger mellom det amerikanske utenriks- og forsvarsdepartementet gjør at Trump-administrasjonen hele tida taler med to tunger.

Det viktigste akkurat nå er USAs forhold til de kurdiskdominerte Syrias Demokratiske Styrker (SDF), der den kurdiske YPG-militsen dominerer. Dette har vært USAs hovedallierte i krigen mot den såkalte islamske stat, IS, siden 2015. Men nå føler YPG-soldatene seg forrådt av amerikanerne. Tyrkerne vil kaste YPG, som de hevder er en terrororganisasjon, ut av store deler av Nord-Syria, og uten amerikansk støtte vil kurderne bli et lett bytte.

Donald Trump så ut til å gi blaffen i sine kurdiske allierte, men etter internt press, sa han i en twittermelding forrige søndag at han ville legge Tyrkias økonomi i ruiner dersom tyrkerne går til storangrep på YPG. Dagen etter hadde Trump en telefonsamtale med Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan, der det ble enighet om å opprette en 32 kilometers tyrkisk sikkerhetssone på syrisk territorium i grenseområdene mot Tyrkia, det samme som Israel gjorde i Sør-Libanon etter invasjonen i 1982. En tyrkisk sikkerhetssone vil blant annet innlemme flere kurdiske byer og landsbyer i grenseområdene.

Ikke lett å forstå logikken for oss vanlige dødelige, men enda verre for Geir O. Pedersen som skal forholde seg til dette dag ut og dag inn.

Pedersen må ha Russland med på laget, han må få støtte hos iranerne som har skaffet seg et sterkt fotfeste i Syria, og han må få tyrkerne med seg. Han kommer heller ikke unna Saudi-Arabia og andre oljerike land på Den arabiske halvøy, støttespillere til syriske islamistgrupper. Og han må få Israels godkjennelse, hvis ikke går neppe USA med på en fredsplan. Ikke minst må han få syriske motstandsgrupper med seg. Her ligger et kjempeproblem fordi de sterkeste militante islamistgruppene verken vil eller får være med på en eventuell fredsløsning.

Hayat Tahrir al-Sham (HTS), dominert av den tidligere Nusra-fronten, tok i forrige uke kontroll over så godt som hele Idlib-provinsen i det nordvestlige Syria. Samtidig gjennomførte IS et sjølmordsangrep i den YPG-kontrollerte byen Manbij, der fire amerikanere var blant de drepte.

Og i går morges smalt ei bombe i Damaskus, noe som ikke akkurat gjør president Bashar Assads fredsvilje noe større.

Det er bare å ønske Geir O. Pedersen lykke til.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.