Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse Film «Cats»

Et mareritt av pelskledde pupper

«Cats» har en litt annen effekt enn det de som har laget den har sett for seg.

«Cats»

2 1 6

Musical

Regi:

Tom Hooper

Skuespillere:

Judi Dench, Idris Elba, Ian McKellen, James Corden, Mette Towley, Rebel Wilson, Taylor Swift, Ray Winstone, Jennifer Hudson

Premieredato:

25. februar 2019

Aldersgrense:

Ukjent

Orginaltittel:

«Cats»

«Et mareritt av pelskledde pupper»
Se alle anmeldelser

FILM: Det er alltid både litt forferdelig og litt fascinerende å se noen lage et produkt, og bruke masse penger og prestisje på det, og ikke på noe punkt innse hvor absurd det hele ser ut utenfra.

Ta «Cats», for eksempel. Det er rimelig åpenbart at denne stjernespekkede filmatiseringen av Andrew Lloyd Webbers musikal er ment å være en god, gammeldags storfilm, et medrivende og underholdende spectacle fylt til bristepunktet av sang og dans.

Men helt siden traileren ble sluppet i sommer, til bestyrtede reaksjoner, har ikke vært tvil om at «Cats» er noe ganske annet, nærmere bestemt et slags besynderlig mareritt som er delvis interessant og delvis flaut og delvis ubehagelig å se på. Mest det siste.

Pupper med pels

«Cats» har altså tatt i bruk siste skrik innen spesialeffekter for å få skuespillerne til virkelig å se ut som katter, samtidig som de har sine egne kropper og ansikter i behold. Men det er noe ved å se Idris Elba og Taylor Swift danse rundt hverandre, nakne og pelskledde, som ikke føles bra.

For det første gjør den korte busten at de egentlig ser mer ut som forvokste mus eller rotter enn katter. For det andre er det noe ved å se menneskelepper med værhår og pupper med pels som gir en bestemt følelse av å befinne seg i «den uhyggelige dalen».

«Den uhyggelige dalen» er et uttrykk fra syttitallet, som ble brukt for å beskrive ubehaget vi kan kjenne på når noe likner veldig på et menneske, men ikke helt. Det er noe ved det hele som er livløst, som er off. Dette er noe av grunnen til at zombier, klovner, dukker og menneskeliknende roboter er gjengangere i skrekkfilmene. De er oss, men de er ikke oss. Og det er noe ved de buktende skikkelsene i «Cats», de som er nesten katt og nesten menneske, som føles for nært, på en annen måte enn skuespillerne i trikoter som i tår etter tiår har spilt «Cats» på teaterscenen. For de er tross alt, først og fremst, ubestridelig mennesker.

Datert musikal

Men selv uten rottemenneskene ville det neppe vært en god investering å bruke millioner på millioner på å feste «Cats» til filmen. Alderen har ikke vært spesielt snill mot Lloyd Webbers musikal fra 1981. Lydsporet er helt klart datert, og historien, basert på T.S. Eliots sjarmerende barnedikt, har ikke noen intrige å skrive hjem om.

Regissør Tom Hoopers forsøk på å legge inn noen kidnappinger og sånn bidrar egentlig bare til følelsen av pusete pussighet. Bildene er pusset og glanset og sandblåst til døde.

Skuespillere som Elba og Ian McKellen gjør heroiske forsøk på å trenge gjennom alle lagene av effekter og sminke, og dyktige dansere beveger seg grasiøst gjennom koreografien, men de kjemper forgjeves mot så mange nivåer av uhumskhet. Og når Jennifer Hudson bæljer ut de høye tonene i «Memory» som den divaen hun er, er det umulig å høre noe annet enn katzenjammer.