«E.T.» med prompehumor

«Paul» er naiv og i snilleste laget, selv med Seth Rogen som rampete slacker-alien.

FILM: Simon Pegg og Nick Frost er radarparet bak de originale britiske parodiene «Shaun of the Dead» og «Hot Fuzz». Greg Mottola regisserte den bittersøte 80-tallskomedien «Adventureland». Med «Paul» prøver de alle å nå ut til et mindre kresent publikum — uheldigvis.  

Mens de to førstnevnte filmene var Pegg, Frost og regissør Edgar Wrights satiriske hyllest til henholdsvis zombie- og politikompissjangeren, er «Paul» en homage til Steven Spielberg og andre utenomjordiske drømmeskapere.  

«Paul» er «E.T.» med prompehumor og homsevitser. Sagt på en annen måte: «Paul» er et slags kjærlighetsbrev til en gruppe som dagens filmprodusenter kurtiserer litt for ofte: tolv år gamle tegneserienerder i alle aldrer.  

Blåøyne nerder  
Det hagler med mer eller mindre subtile referanser til science fiction-klassikere og dessuten spiller Pegg og Frost to middelaldrende slubberter som med altfor sukkersøt naivitet drar til nerdenes mekka, den årlige Comic-Con i San Diego. Det er forståelig hvis noen i målgruppa føler seg latterliggjort i filmens første del.  

Problemet er at filmen ikke er smart nok. Det virker som om man har tenkt at her gjelder det å ikke miste noen på veien. Bedre å være blåøyd og nusselig, så kan deres grønne venn Paul være den som banner og røyker og er en innmari annerledes alien. Ja, la oss få Seth Rogen inn som Pauls stemme, da blir han en jordnær slubbert-alien som mange vil kunne identifisere seg med. Dessuten har vi penger nok til et par spektakulære eksplosjoner, så dette skal bli moro.  

Heia Darwin  
I stedet er det filmens streiting som stjeler showet: Jason Bateman som mystisk agent (man in black) har de beste vitsene og er befriende deadpan der de andre skriker og grimaserer.  

Ok, jeg overdriver en smule, filmen har sine øyeblikk. Noe overraskende får kristenfundamentalistene seg et par spark midt i kreasjonismen, men når Kristen Wiig som nyfrelst darwinist prøver å sverge og «bedrive hor», tipper det over igjen. Både blasfemi, homsevitser og prompehumor kan være morsomt, men som manusforfattere har Pegg og Frost mistet en del av sin treffsikkerhet på vei over Atlanteren.