Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Et medieliv

Herbjørn Sørebø laget før sin død et selvportrett som bekrefter at han var det gode mennesket fra Fjaler.

BOK: Det ble mange godord i avisene om Herbjørn Sørebø, som døde den 29. mars. Dagen før kom den siste boka fra hans hånd, «Medieliv», ut på Det Norske Samlaget. Slik kom han også til å tegne et selvportrett som mediemann, og det faller på en fin måte sammen med minneordene: i alle henseende en journalist for sin tid, en munter og vennesæl kollega, en tenksom og beskjeden mann som ble kjendis fordi han var dyktig.

Tradisjon

På mange måter er også Herbjørn Sørebøs journalistkarriere sluttpunkt for en 150 år lang tradisjon i den norske offentligheten: Han var den talentfulle landsens gutten som ble grepet av byens muligheter, men som aldri glemte sitt opphav, og som knyttet sitt virke som mediemenneske til den motkulturen han sprang ut av: den radikale venstretradisjonen, opplysningstradisjonen, måltradisjonen. Han var formidler og folkeopplyser, og hadde et bevisst forhold til denne siden av arbeidet som journalist, men også som organisasjonsmann.

Boka er nok dessverre preget av at han var sterkt svekket under arbeidet. Hadde han fått bedre tid, kunne han utdypet denne tråden i livsmønsteret sitt. Det går en linje fra avisa Fedraheimen over Den 17de Mai til NRK som nøkkelinstitusjoner i den nasjonale kulturtradisjonen han representerte. Som en av de aller siste i denne tradisjonen kunne han ha trukket tydeligere linjer både historisk og gjennom sitt eget medieliv fra han i begynnelsen av 1950-åra kom inn i det særpregede og merkelige redaksjonelle miljøet rundt Norsk Barneblad.

Lojal

Storparten av sitt voksne liv var Herbjørn Sørebø knyttet til NRK, både som nyhetsreporter og redaksjonell leder. Han gir oss en del småportretter av kjente NRK-personligheter, kanskje litt vel vennlige i enkelte tilfeller, akkurat som med de politikerne han skisserer.

Som politisk medarbeider bidro han sterkt til at en mer moderne, muntlig og i en viss forstand pågående journalistikk ble standard også i statsmonopolet. Men han ble aldri grensesprengende, han holdt seg innenfor de rammer som gjaldt til enhver tid. Slik framstår han også som grunnleggende lojal mot institusjonen gjennom de mange stormene som har blåst.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media