Et megafett tilbud

... testing, testing. Etter to døgn på intensiven begynte jeg såvidt å komme til hektene. Alle yrker har sin sjargong - jeg hadde lært meg noen nye ord som kanyle, det vil si et krumt lite plastrør ... og køff, etter det engelske handcuff, det vil si en liten ballong som kunne pumpes opp og stenge luften mellom den indre og den ytre kanylen for å hindre at mat ikke skulle skli ned i lungene.

På den annen side, når kanylen var køffet var også luften til stemmebåndene køffet, og jeg fikk ikke frem et ord. Jeg må ha duppet av, køffet og våknet av et av de vanlige marerittene - jeg er på en øde rom havn i høstmørket, og to kraftige karer i russiske uniformer holder hva sin pistol mot bakhodet mitt. Jeg våkner av at en person som ennå ikke er presentert i vår lille drama, står ved fotenden av sengen og oser sunnhet med røde kinn. En robust kvinne som ikke trenger skuldervatt i blusen. Ikke ulik Gro Harlem Brundtland med sin ... fra det ene mareritt til det andre. Der sto Eldbjørg som ikke hadde gitt noe tilbud om en ekstra nattevakt, og ga meg tilbud om et sted å bo. Kanskje det var for mange bilder av kunstnervenner på veggene, fra Pushwagner til Widerberg - kanskje det var det hvite flygelet som virket provoserende. Nå skulle alt bli bedre. En komité av faglige eksperter - kanskje inkludert en interiørarkitekt - hadde bestemt at straks jeg var utskrivelsesdugelig, nær sagt friskmeldt, skulle jeg bo, eller hensnorke livet, i en hjemmerespirator på et lite knølhøl i Elvegatens alderssenter, omgitt av de seniles umiddelbare nærhet, og min utsikt som var helt fabelaktig. De som var til stede på møtet, hvor dette ble bestemt, var kommunelege Drangsholt, primærlege Berg, soneleder Eldbjørg Nordbø, oversykepleier ved medisinsk avdeling Alfhild Skar, oversykepleier intensiv Karin Kalvøy, avdelingssykepleier medisinsk intensiv Lene Vestøl, lege lungemedisinsk dagsenter Jostein Rostrup, sykepleier lungemedisinsk dagsenter Jorunn Bjørkkjær. Jeg hadde jo allerede fått mer enn nok av Eldbjørgs herskestil, etter å ha blitt ukøffet klarte jeg å stønne frem ...

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET ER IKKE GRATIS å bo der heller. Jeg skulle betale 7 000 kroner i måneden, som er mer enn vi betaler i husleie her, samt 82 % av eventuelle inntekter etter betalt skatt. Med andre ord, skulle jeg skrive bøker på Elvegaten ville jeg sitte igjen med null inntekter. Det fikk jeg vite dagen etter da Direktøren kom og oste av hjertevarme og skrøt av denne anstalten. Hadde han sett en ALS-pasient før? Tja, nei - svaret var nei. Hadde de noen erfaring med respiratorbehandling? Ikke det heller. Hadde de noen anelse om hvilket støtteapparat som trengtes for at jeg skulle overleve? Ikke det heller. Dr. Rostrup kalte det et medisinsk justismord. Kommunelege Drangsholt, som var til stede ved møtet, gjorde kuvending. Jeg har hans tekst der han anbefaler at jeg er bedre tjent med å være hjemme.

HER FØLGER et konsentrat av journalist Ole Lillevangstus intervju med nattavdelingssykepleier Anne Berit Byberg som sto i Fædrelandsvennen 22. nov. 1997 angående forholdene ved Kristiansand alders- og sykehjem (KAOS), Elvegatens forbedringsanstalt: Det går en nattsykepleier på 114 beboere. Hun forteller at døende som ikke har pårørende hos seg, blir liggende delvis alene på rommene sine fordi personalet ikke har tid til å ta seg av alle. Denne situasjonen sliter voldsomt på de ansatte. Det gjør det umulig for sykepleiere å utføre den jobben de er satt til, og de 114 beboerne får som en følge av dette ikke den pleie de har krav på, og det har resultert i mange sykemeldinger fra de ansatte. Mange av politikerne i Kristiansand mener forholdene ved alders- og sykehjemmet er en skam for kommunen, men det ser allikevel dårlig ut med ekstra bevilgninger i den pågående budsjettbehandlingen for neste år.

DET ER EN SKAMPLETT for Sørlandets hovedstad å gi folk en så uverdig behandling. De ligger der i sine klissete bleier, enkelte alene på rommene sine. Alle lider, kanskje de overarbeidede pleierne mer enn noen andre, for ingen, eller svært få, søker disse jobbene fordi de er sadister og liker å se andre ha det vondt, men snarere fordi de forbinder pleieyrket ned nestekjærlighet. På toppen av denne langsomt forråtnende haugen av triste skjebner sitter byråkrater og ser om de ikke kan skjære budsjettet enda tettere langs knoklene. Om det ikke skulle være en mikroskopisk kjøttslingse igjen som det gikk an å skjære vekk til glede for sjefene høyere oppe i den medisinske Kafka-pyramiden.

Budsjettet til helsevernet er heller ikke så mye mindre eller større enn det som går til Forsvaret. Begge to glorverdige institusjoner, og siden vi lever i verdens beste land, har vi også verdens beste helsevern?

DETTE MED Å SAMMENLIGNE landets immunsystem, nemlig Forsvaret som jo er tilkoblet NATO og er en garanti for at svenskene ikke går til angrep, med helsevernet, er ikke så søkt som det kanskje kan lyde. Helsevernets fiende har alltid vært de mikroskopiske vesener som gasser seg med andre mikrovesener, en krig som raser i de biologiske veseners organismer. Det er slåsskamp med alle midler mot epidemier, mot lidelser som fyller tjukke bøker. Det er armeer av de mest intelligente menneskene i samfunnet som delvis har noe av skylden for at det blir flere og flere som blir eldre og som overlever. Dette er jo den største og mest ironiske tragedie; jo flere mennesker som overlever takket være medisinens landevinninger, jo større blir de sosialøkonomiske problemer.

DEN SISTE FIENDEN er naturligvis døden, og mye av helsevesenets kamp er rettet direkte mot denne største av alle fiender. Når vi kommer til navnet til Eldbjørg, så er hun en slags sersjant, (en übergruppesturmbandsführer) som hersker over et visst antall fotsoldater. Alle underbetalte, alle med dårlig tid. De fjerter omkring i de bløde konsonanters landskap i små iskalde biler, iallfall på vinterhalvåret, for å spare. Man har ikke installert en liten bilradio, for det ville bringe ubalanse i budsjettet som isteden kunne gå til en pasient. De har nøkler til pasientenes boliger og kommer styrtende inn på morgenkvisten med noen fraser om god morgen og hvordan står det til? mens de samtidig river gardinene til side. De har inntatt din bolig med innlærte smil og stadige skråblikk på klokken for å se om de er i rute. Pasienten, eller husets innehaver, har ca. en halv time på seg til å skvise ut avføringen. Så skal man vaskes, det blir sjelden tid til å drite og pusse tennene, vaskes og sette sprøyter samtidig. I mitt tilfelle har jeg ikke hatt en dusj på snart fire år. Da jeg søkte om et dusjkabinett, fikk jeg avslag. Så anket jeg saken - tiden gikk og jeg ble vasket ultrarapid av disse Eldbjørgs frontsoldater, mange av dem søte og fine jenter som du visste ville bli oldinger i løpet av kort tid.

Til slutt oppsøkte jeg saksbehandleren som ikke ville gi meg muligheten til å få installert et dusjkabinett, og sa at om noen dager ville han få fornøyelsen av å lese om seg selv i Fædrelandsvennen under headingen «Et kabinettspørsmål». To dager senere var dusjkabinettet på plass, men da var jeg allerede så svak at jeg ikke klarte å sitte på det. Jeg falt forover og slo ansiktet i gulvet. Det ligger folk rundt og venter på å bli snudd, eller få en insulinsprøyte. Det er folk som skal vendes på så de ikke får liggesår, omtrent som du vender på steker. Døgnet rundt jobber disse Eldbjørgs tapre og overarbeidede og underbetalte fotsoldater.

APROPOS ELDBJØRGS FOTSOLDATER: Mange av dem er swingfrelste. Straks de har et lite ledig glipp mellom de krevende og ofte deprimerende oppgavene sine, utviser flere av dem glede ved å høre de swingende rytmer. Flere har gjenoppdaget at det fantes på 40- og 50-tallet en spinn-off-effekt av jazzen som jeg tror utviklet seg i Chicago, og som ble kalt swing. De mest kjente eksponenter for denne dansemusikken, som også slapp frem dyktige instrumentalister, var Glenn Miller og Tommy Dorsey, men det var også andre som Victor Sylvester. Det var den hvite manns jazz som fikk de hvite kroppene til å komme ut av blybuksene og vinterfrakken og inn til quickstep og slowfox. Skjørtelengden var, ja hvis man kan snakke om noen skjørtelengde, meget kort og det gjaldt å ha rene truser når man kastet seg ut i swingen. Det var en meget bra film som het «Swingkids» som viser at Hitler følte en instinktiv motvilje mot dette nye som kom fra det nye landet på den andre siden av Atlanterhavet. Det var jødemusikk og negermusikk og dermed verboten, forbudt. En ypperlig eksponent for swingmusikken var Benjamin Goodman, Benny Goodman, som visstnok var jøde og siden disse var forbudt under nazitiden ble en hel generasjon av swingentusiaster sendt til dødsleire hvor de aldri kom tilbake. Nå viser det seg at swingen lever videre på danskebåten, og det kan være opptil 40 - 50 av jentene som ellers vasker rumper og setter sprøyter som kaster seg ut i swingen igjen. Så hver gang det kommer noen inn gjennom døren så setter jeg på Glenn Millers «In the Mood» eller «Moonlight Serenade», selv om det er tidlig på morgenen, med et svakt håp om å muntre opp rutinen. Dette bare som et innfall for at ikke maleriet skal bli altfor svart eller snarere brunt, for til tross for taushetsplikten har en av hjemmehjelperne fortalt meg at det finnes pasienter som biter, det finnes pasienter som er dekket av ekskrementer helt opp til øyenbrynene og det finnes en særlig agbressiv eldre dame et sted oppi ødemarken hinsides Ålefjær som har brukt natten til å rulle sammen sin bæsj til små harde kuler som hun kaster på hjemmehjelperne når de kommer inn av døren. Jeg syntes kanskje at «Moonlight Serenade» var en hyggeligere hilsen.

I HELE DENNE TID som Pratibha gikk fra sin stilling som psykolog ved arbeidsløshetsetaten fikk hun fem tusen kroner i måneden for å passe meg døgnet rundt, uten en weekend fri, uten en ferie. I alle de årene ringte ikke Eldbjørg en eneste gang og spurte hvordan hun hadde det, om det var noe hun kunne hjelpe til med. Ikke noe ros, bare noen sure bjeff ... Det såret meg å se hvor sliten Pratibha var, og da vi spurte om det var mulig å få bevilget en ekstra nattevakt, fikk vi oversendt et skjema som etter en god del måneder ble besvart med et iskaldt nei, men at vi kunne anke saken. Da ble jeg forbannet og skjelte Eldbjørg huden full og sa at jeg ikke ville se trynet hennes i vårt hjem så lenge jeg levde. Dette var jo lite fornuftig av meg, og jeg tror at her har vi noe av grunnen til at Eldbjørg har gjort sitt for å svartmale ekteparet på Ålefjær for folk høyere oppe i sunnhetspyramiden. Siden dette ikke kan bevises, forblir det en mistanke, og iallfall så kan man vel med en viss rett si at kjemien ikke fungerte helt bra mellom oss.