Et mektig dokument

«Palme» er en både lærerik, nostalgisk og rørende dokumentarfilm om Skandinavias mest elskede og hatede politiker.

FILM: Det er snart 27 år siden Olof Palme ble skutt i ryggen på Sveagatan i Stockholm. Det vil si at mange av dagens samfunnsengasjerte mennesker ikke var født da Sverige og Skandinavia mistet sin siste rest av politisk uskyld. Vår egen yngste statsråd, kulturministeren, var to år. Det begynner med andre ord å bli lenge siden, noe som legger føringer på den som vil lage film om Palme. Enklest ville det være å lage en mimrefilm for dem som husker Palme fra hans storhetstid på 70-tallet. Men det er ikke mimrerne som skal forme framtida og derfor bør en dokumentarfilm om Palme ha noe å fortelle framtidas generasjoner om fortida. Man bør tenke seg nøye om og finne en inngang til stoffet som kan gi forståelse og skape engasjement blant dem som vokste opp etter Palme og etter det svenske velferdssamfunnet storhetstid.

Det synes jeg filmen har klart og det viktigste grepet er å skyve selve mordet til side. Her finnes ingen teorier om hvem som sto bak, ingen Hans Holmér og ingen Christer Pettersson. I stedet fortelles historien om etterkrigstidas Sverige. Den fortelles gjennom et portrett av landets mest kjente politiker noensinne, en engasjert og uforutsigbar statsleder som stikker seg fram, som er «med på laget» når det svenske samfunnet bygges i en rasende fart og er forbilde for en hel verden, med klodens høyeste vekst og laveste arbeidsløshet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er produsert mange reportasjer og dramadokumentarer om Palme-mordet, men «Palme» er den første helaftens dokumentarfilmen som gir et fyldig bilde av mennesket og politikeren. Årsaken er ifølge regissørene Kristina Lindström og Maud Nycander at Palmes familie ikke har ønsket å medvirke tidligere. I 2010 overtok de to prosjektet fra regissør Kristian Petri og Henrik Berggren, en lederskribent i Dagens Nyheter som nettopp hadde utgitt den kritikerroste Palmebiografien «Vidunderlige dager i vente». Berggren har vært konsulent under arbeidet med filmen, som er blitt den mest sette dokumentaren i Sverige på 30 år: Mer enn 150 000 svensker har sett den siden premieren 14. september og en tretimers TV-versjon skal sendes i juleferien.

Palme var overklassegutten som ble sosialdemokrat. Han foretok en omvendt klassereise som mange beundret, mens andre så ham som en klasseforræder og en opportunist som ville ha makt og som fant den hos de allmektige sosialdemokratene. En gammel bekjent fra oppveksten på Östermalm sier i filmen at Palme ville blitt lykkeligere om han hadde vært statsminister for de borgerlige. Fra oppveksten brakte Palme med seg selvtillit og talegaver. Han var en retoriker av rang, et talent han hadde finpusset som student i USA, med flittig bruk av konkrete bilder og oppramsinger, som i den berømte radiotalen mot USAs bombing av sivile i Hanoi ved juletider i 1972: «Guernica, Oradour, Babij Jar, Katy?, Lidice, Sharpeville, Treblinka.» Palme likte seg på talerstolen og var som født for TV, i motsetning til de mange politikere som er mer ukomfortable når de skal «opptre», det være seg i intervjusituasjon eller ute blant folk. Palme virker sjelden utilpass. Han vet at han har ordet i sin makt.

Dokumentaren er svært så tradisjonell i sin veksling mellom arkivopptak og ferske intervjuer. Men du verden for noen opptak. Først og fremst har regissørene kunnet boltre seg i Sveriges Televisions arkiver, der de har funnet fram til en rekke opptak som det er en fryd å se, ikke bare når Palme «opptrer» med reportere rundt seg, men også bak kulissene. I en dokumentarfilm om et politisk liv, blir det gjerne slik at de største mediebegivenhetene, de man har mest bildemateriale på, får mest plass. Dette kan føre til stor grad av gjenkjennelse og nostalgi for dem som er gamle nok, men kjedsomhet for den kresne: Hvor er det nye, det eksklusive, de «aldri før sette» filmsnuttene man har funnet i en kasse i en støvete kjeller? I «Palme» finnes flust av disse snuttene. Ikke avslørende situasjoner fanget opp av skjulte kamera (det var ikke så lett å skjule kameraet den gang), men likevel unikt materiale. Dels i form av «rester» som viser den mer ledige stemningen som oppstår før og etter intervjuer, når man tror at kamera ikke går. Men Nycander og Lindströms har i tillegg gjort et virkelig scoop: De har fått tilgang til Palme-familiens private filmopptak, fra skoledagene og særlig fra feriene på Fårö. I utgangspunktet ville ikke Palme-familien la filmskaperne bruke super 8-samlingen. De ville bare stille til intervju. Men så en dag fikk regissørene filmene overlevert i koffert, 58 ruller av høy kvalitet.

Det er ingen tvil om at filmskaperne er positivt innstilt til Olof Palme. Første halvdel av filmen handler om «rekordåren», perioden fra 1945 til oljekrisa i —73. Folkhemmet blir til og Palme var med på vinnerlaget nesten hele perioden, fra han i 1953 ble tilbudt posten som landsfader og statsminister Tage Erlanders assistent og videre som statsråd i flere departementer, før han i 1969 ble statsminister og sosialdemokratisk partileder. Deretter kommer nedgangstidene, som begynner midtveis i Palmes første periode som regjeringssjef. Reformene går i stå og skandalene kommer på løpende bånd. Palme lyver om overvåkning av venstreradikale i «IB-saken», der Jan Guillou og Peter Bratt dømmes til fengsel etter å ha avslørt samrøret. Palme løy også da tidligere justisminister (og bordellgjest) Lennart Geijer ble innblandet i en pikant sak som handlet om prostitusjon og rikets sikkerhet. Sosialdemokratene hadde sittet med makten i over førti år, makten korrumperer og det ble mange «affärer».

Det er altså ingen plettfri helteglorie de to regissørene gir Palme. Som statsminister er man bare mektig så lenge man er dyktig til å manøvrere mellom sterke aktører og Palme kommer på kant med flere grupper i samfunnet som har støttet ham. Bildet nyanseres også når Carl Bildt og andre forteller om en mer hensynsløs Palme som kunne gi sine motstandere dype sår. De mange såkalte Palme-haterne ville nok foretrukket at dokumentaren hadde disponert stoffet annerledes, men vi er som kjent alle sosialdemokrater og jeg må innrømme at en klump formet seg i halsen da ABBA-Bennys nykomponerte og ettertenksomme musikk på slutten av filmen svulmet opp til bildene fra Palmes begravelse, der en ung SSU-leder (svenskenes AUF), det store framtidshåpet, står på talerstolen og snakker om fordommer og toleranse. Taleren er Anna Lindh.