Kronprinsesse Mette-Marit og kronprins Haakon stråler under åpningen av utstillingen Mapplethorpe+Munch på Munchmuseet i Oslo fredag kveld. Snart skal de inn og se Stein Erik Hagens samling av Mapplethorpe-bilder. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix
Kronprinsesse Mette-Marit og kronprins Haakon stråler under åpningen av utstillingen Mapplethorpe+Munch på Munchmuseet i Oslo fredag kveld. Snart skal de inn og se Stein Erik Hagens samling av Mapplethorpe-bilder. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpixVis mer

Et mer blendahvitt og snobbete utsnitt av befolkningen ser man sjelden

Stein Erik Hagens portefølje av nakenbilder fra 80-tallet ønskes velkommen til Tøyen under kronprinsparets beskyttelse.

Kommentar

En blendahvit samling kunstelskere hilser Stein Erik Hagens portefølje av nakenbilder fra 80-tallet velkommen til Tøyen under kronprinsparets beskyttelse.   

Å krysse et så omfattende kunstnerskap som Munchs med andre kunstneres verk, har vært en god idé. Mye ny innsikt kommer fram i møtet med Munchs samtidige som Gustav Vigeland og Vincent Van Gogh, mens forbindelsene med mer nåtidige størrelser som Melgaard og Mapplethorpe krever mer kommentatorarbeide for å fungere.

Dermed vekker det også diskusjon, og den heftige polemikken som oppsto da Munchs arbeider ble krysset med Melgaard, ga mange frukter, om enn kanskje ikke i forståelsen av Munchs verk.

Å knytte forbindelser bør jo være publikums privilegium, men under en utstillingsåpning der kongelige gjester kaster glans, må det sies noen ord. Da Munch+Mapplethorpe ble åpnet under påsyn av Stein Erik Hagen, Mette Marit, Haakon og andre fiffige typer, prøvde kurator Jon-Ove Steihaug fortvilet å tydeliggjøre forbindelsen.  

Matvaremagnat Hagen har nemlig stilt sin omfattende Mapplethorpe-samling til disposisjon for utstillingsprosjektet, og de stilrene fotografiene av sadomasochisme, idealiserte kropper og formfullendte blomster skal knyttes til Munchs mer underliggjørende symbolisme og ofte grove, raske uttrykk.

Steihaug slet med forbindelsene og understreket at det kanskje ikke var så mye forbindelse å hente. Men noe var det. Begge kunstnerne var besatt av sitt arbeid, de jobbet ikke «ni til fire», som han uttrykte det. En annen ting som binder de to sammen, er at de hadde levende modeller i atelieret. Slikt er vel nokså utbredt — både at kunstnere jobber overtid, bruker modell og jobber i atelier.  

Om denne sammenstillingen er så søkt at den ikke engang vil vekke debatt, er den iallfall et symptom på at alt er mulig i vår tid.

Mappelthorpes vemodige homsefetisjisme under den dystre aidsens himmel, er vanskelig nå, tretti år etter, å oppleve som provoserende og/eller inspirerende.

Men sammenstillingen er skjedd, under påsyn av kongelige gjester. Publikum må reise seg før og etter at de kongelige svinser gjennom, og museets direktør kan stolt fortelle oss at «Plutselig er hele byen her!» Munchmuseet har slitt med dårlig besøk av lokale tilskuere, kan han fortelle.

Særlig mange lokale var ikke tilstede nå heller, iallfall hvis man tenker på dagens Tøyen-boere. Et mer blendahvitt og snobbete utsnitt av befolkningen ser man sjelden.

Ikke rart Munch-bestyrerne vil bort fra Tøyen. De vil hjem til sine egne. Den opprinnelige ideen om å bringe Munchs eggende og mangetydige verker ut til andre tilskuere enn de opplagte, er nå steindau. Da er det mer fristende å krysse ham med slapp liksomporno fra en av Norges rikeste menn.

Les også:

Stein Erik Hagen: - Jeg elsker å provosere med erotisk kunst.

Kommentar: Ingen bør bli støtt av at Mapplethorpe koples med Munch.

Dagbladets anmeldelse av Mapplethorpe + Munch: Munch og Robert Mapplethorpe er et utfordrende overflødighetshorn av kunstnerisk kvalitet. Men «+Munch»-serien har stivnet i formen.