DET VAR EN GANG: Kong Olav og Einar Gerhardsen åpner NRKs fjernsynssendinger, 20. august 1960. Foto: Aaserud / Aktuell / Scanpix
DET VAR EN GANG: Kong Olav og Einar Gerhardsen åpner NRKs fjernsynssendinger, 20. august 1960. Foto: Aaserud / Aktuell / ScanpixVis mer

Et merkelig eventyr

20. august har Norge hatt fjernsyn i 50 år. I dagene fram til jubileet kårer Dagbladets jury de største øyeblikkene i den norske og internasjonale tv-historien. Men først: En introduksjon.

||| I den svenske filmen «Fucking Åmål» (1998) sitter 14-årige Elin hjemme i sofaen sammen med moren en kveld og ser på det tradisjonsrike studioprogrammet «Bingo-Lotto».

Mens programleder Leif «Loket» Olsson tar imot innringere, går rundt på scenen og åpner luker med bingotall inni, slår det Elin at verken hun eller moren har kjøpt bingolodd.

«Hvorfor sitter vi her og titter da? Jeg trodde vi skulle vinne en bil», spør hun.

«Nei, men det er mye ... Det er musikk og ... annet også», begynner moren. «Det er morsomt

å se når noen vinner. Se hvor mye de vinner.»

«Helt meningsløst», konstaterer Elin.

«Mhm», sier moren, før hun ser videre.

Elins kritikk er kanskje del av hennes generelle følelse av meningsløshet, men den går samtidig inn i en klassisk nordisk tradisjon for skepsis til tv-mediet. En skepsis som stikker så dypt at da statsminister Einar Gerhardsen den 20. august 1960, fra Studio A på Marienlyst, ønsket velkommen til den første offisielle fjernsynssendingen i Norge, fant han det nødvendig å ikke simpelthen oppfordre sine nyslåtte lisensbetalere til å «share the moment», men gi en fem minutter lang begrunnelse for hvorfor vi egentlig skal bruke tid og penger på det som «jo i virkeligheten er et merkelig eventyr».

«Mange har vært engstelig for at fjernsynet skal komme til å gripe forstyrrende inn i familielivets rytme og vaner», begynte han, før han rettet ryggen og tok seg til haka: «Vi må vel regne med at det blir med fjernsynet som det var med radio: At en til å begynne med, mens det hele var nytt, skal ha med seg mest mulig. Etter hvert lærer vi oss nok å velge og vrake, slik at vi hver for oss velger ut det som er av særlig verdi. Først da vil fjernsyn og radio bli til virkelig nytte og glede».

Statsministeren tok en ny pause, senket blikket, og begynte å gni fingerflatene på høyre hånd mot hverandre, slik Leonardo DiCaprio gjør med en snurrebass

i «Inception», når han skal minne seg selv på hva som er drøm og hva som er virkelighet. «Jeg tenker så ofte på den tiden da mange familier skaffet seg en nyutkommet bok, og leste den høyt i familiekretsen», fortsatte han. «Jeg vil tro at de da som regel kom til å snakke sammen om det de hadde lest, store og små kunne gi sin mening til kjenne. Det ble et rikt miljø og et fellesskap i familien.»

Så samlet han sammen papirene sine, før han la til, med et svakt smil: «Tenk om vi kunne gi oss tid til å skru av radioen og fjernsynet, og snakke sammen om ting av interesse, som vi hadde sett eller hørt. Da kunne fjernsyn og radio virke aktiviserende og stimulerende, og bidra til å gjøre livet - og kanskje spesielt familielivet - rikere.»

Idet jeg ser dette klippet på Youtube, kommer jeg på at da Karl Ove Knausgård i fjor vår kunngjorde at hans nye bok ville komme i seks separate deler, én hver måned, hadde jeg en lignende, romantisk visjon. «Tenk om det blir sånn at alle går rundt snakker om hvor i boka de er», sa jeg ivrig den våren, og la til, med nesten det samme smilet: «Akkurat som med 'The Wire'!»

For som det heter i «TV - en innføring», Universitetsforlagets nettopp utgitte lærebok i medievitenskap: «På 2010-tallet er tv en helt sentral samfunnsinstitusjon, kulturindustri og fritidsaktivitet som har sitt eget repertoar av konvensjoner og en egen kanon. Alt som etter hvert er bygget opp rundt tv og som springer ut av tv, gjør at tv har en særegen status som neppe vil forsvinne.»

Det var i alle fall sånn Riksantikvantikvaren må ha følt det, som i fjor utnevnte NRKs hallodamer til kulturminner. Eller statsminister Jens Stoltenberg, som bortsett fra «kanskje noen ski-ting», bare ønsket seg tredje sesong av «Mad Men» til jul.

Eller Dagbladet, som vurderte statusen til tv så høyt at vi for en periode flyttet programtablået fram til midten av avisa. Eller «Fucking Åmål»-regissør Lukas Moodysson, som omsider ga seg fredagsunderholdningen i vold som gjest i andre program av «Skavlan».

Eller Dag Solstad, som overfor VG tidligere i sommer ergret seg «over at NRK bruker penger på Melodi Grand Prix med middelmådig musikk og ikke på fotball i verdensklasse», og videre erklærte at han aldri vil komme til å betale for å se fotball på TV.

Denne gang betød det imidlertid ikke at han sverger til et eksil «hvor TV-prosjektilenes lys sjelden når inn», som han skrev i essayet «Om meddelelsens problem» i 1997 - det betød bare at han ser kamper på storskjerm på Litteraturhuset i stedet.

Eller Bruce Springsteen, som i 1992 kunne regne med resonans i folkedypet for en sang om en mann som tar opp Elvis Presleys gamle vane med å skyte hull i tv-apparatet med sin Magnum .44 (singelen «57 Channels (And Nothin' On»), men som på 2000-tallet pent la turnéplanene om innspillingsskjemaet til «Sopranos», for bandmedlem Steven «Silvio Dante» Van Zandt sin skyld.

Så er spørsmålet, oppi alt dette: Er alt som har vært av interessant tv, moderne tv? Er tv den ene tingen i vår kultur som ikke var «bedre før»? Er tv-historiens nullpunkt avgrenset av «Sopranos»-episoden med russeren i skogen, dialogen i «The Wire» der McNulty og Bunk i tre og et halvt minutt bare sier variasjoner av «fuck», og - for å ta et hjemlig høydepunkt i mockumentary-sjangeren - Linn Skåber som kupper Gørild Mauseths begravelsessang i «Hjerte til hjerte»?

Det skal Dagbladet i dagene framover komme nærmere inn på. Fram til og med 50-årsjubileet for norsk fjernsyn 20. august, vil vi på disse sidene presentere og kåre de tolv viktigste programmene og de tolv største øyeblikkene i norsk og internasjonal fjernsynshistorie.

Juryen - forfatter Torgrim Eggen, Riksteatret-sjef Ellen Horn, tv-regissør Per Olav Sørensen, medieviter Trine Syvertsen, historiker og Dagbladet-spaltist Hans Fredrik Dahl og Dagbladets Anne Gunn Halvorsen, Mikael Godø og Fredrik Wandrup - ble oppfordret til å betrakte de parallelle kåringene som en «albumliste» (programmer) og en «singelliste» (øyeblikk).

Både kategoriene og kriteriene for kåringen var underveis gjenstand for diskusjon: Er ikke reklamefilmer også tv-historie? var det en som lurte. Går det an å bare nominere «finsk fjernsynsteater», eller må man velge et spesifikt stykke? Er skjermbildet med «Beklager! Teknisk feil!» et program eller et øyeblikk?

Deretter gikk juryen hen og gjorde som Einar Gerhardsen en gang foreslo: Valgte og vraket, og kom fram til det som er av særlig verdi.

Simen V. Gonsholt er journalist i Dagbladet.