Et mesterverk om Dostojevskij

En bortgjemt perle skrevet av skjebnetung forfatter.

BOK: Det finnes vel knapt noe mer heroisk - i kunstens verden - enn en forfatter som hver dag setter seg til med et manuskript han vet han aldri vil få trykket. Den russiske legen og forfatteren Leonid Tsypkin (1926-82) gjorde det. Han var jøde født i Ukraina. Familien unnslapp Holocaust, men hans skjebne minner oss om at det er ikke mer enn noen tiår siden sovjetrusserne holdt sine borgere i et jerngrep. Frykten for KGB gjorde at Tsypkin aldri sendte manuskriptene sine til et forlag, ja han torde ikke vise dem til andre enn kona og sønnen. Til tross for gjentatte søknader slapp han aldri ut av Sovjet. Men da sønnen fikk reise til USA, ble Tsypkin - som hadde to doktorgrader bak seg - degradert. Han mistet 75 % av lønna, og ble sosialt isolert. Én triumf fikk han likevel. I 1982 klarte sønnen å få trykket «Sommer i Baden-Baden» i et emigranttidsskrift i USA. Ei uke etterpå døde Tsypkin. Ifølge Susan Sontags forord til «Sommer i Baden-Baden», kom hun over den helt tilfeldig i et fillete billigeksemplar. Hun omtaler som en av de «vakreste, mest opphøyde og originale prestasjoner i et århundrets fond av fiksjon og parafiksjon».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mesterverk

Og den helt særegne boka er et lite mesterverk. Her følger Tsypkin en reise Fjodor Dostojevskij og kona Anna gjorde til Baden-Baden i 1867. Tsypkins gjenfortelling er blant annet bygd på konas erindringer, og vi får innblikk i et ekteskap der den store forfatteren pantsatte alt, til og med konas kjoler, som følge av sin spillegalskap. Fortellingen går fram til Fedjas død i 1881. Vi får innsikt i Fedjas «fallesyke». Her er tilbakeblikk til piskeslagene som haglet over ham da han satt i fangenskap, her fortelles om hans selsomme veldedighet overfor alle andre enn familien og om hans abnorme gjeldsproblemer på brødrenes vegne. Men og - han er jo tross alt kunstner - hans irrasjonelle raserianfall overfor den ydmyke kona som måtte tåle det meste. I et kjærlighetsforhold holdt sammen av deres «svømmeturer» (Tsypkins vakre bilde på deres ekteskapelige samliv). Denne boka kan på ingen måte sammenliknes med en såkalt «romanbiografi». Vi er aldri i tvil om at dette er Tsypkins fiksjon rundt fakta. Dette på grunn av den helt særegne stilen. Boka er bygd opp som Tsypkins egen erindring, der han reiser i Dostojevskij-parets fotspor fra Moskva til Leningrad. Her følger vi Tsypkin til moras venninne som forteller om beleiringen av Leningrad, han assosierer til egen barndom, til Dostojevskijs forfatterskap og altså til Fedja og Annas samliv. Det hele utsøkt utført - og oversatt - med noen vidunderlige overganger og visuelle nesten fysiske beskrivelser.Sontag påpeker det faktum at Tsypkin foregrep W.G. Sebald, idet han planla å illustrere boka med egne amatørfotografier. Stilistisk kan han minne både om Saramago og Thomas Bernhard, folk han aldri hadde lest. Men så er det da også noe med denne stilen; så tilsynelatende kunstlet, men likevel så klar og tilstedeværende. Ja, kanskje så litterært naturlig i sin direkte assosiative form, at virkelig gode forfattere ikke trenger hverandre for å finne den opp.

Jødehat

Et tilbakevendende tema for jøden Tsypkin er Dostojevskijs uttalte og gjennomførte jødehat. Liksom brannmannen i «Forbrytelse og Straff» ble beskrevet med den «evinnelig gretne sørgmodigheten som unntaksløst setter sitt sure preg på samtlige ansikter av den jødiske stamme». Dette parallelt med det paradoks at Dostojevskijs mest kjente og beste lesere nettopp var jøder. Også Dostojevskijs kolleger dukker opp. Blant annet Pusjkin «som av vekst knapt nådde opp til midten av sin kones fullkomment utformede øre, men ikke desto mindre gjorde henne svanger årlig». Vi får også innblikk i den voldsomme motsetningen mellom Fedja og Turgenjev. Vi møter og datidens dukser som nå for lengst er glemt, men som gjorde narr av den alltid forgjeldede og ydmykende Dostojevskij med de umulige skikkelsene. Sånn er jo kunstlivet. De store trer som regel ikke fram med det samme. Slik denne bemerkelsesverdige boka først nå er oversatt. Og forlagsdirektør Geir Mork: Her har du anledning til å redde ditt frynsete rykte. Spander for en gangs skyld noen ekstra kroner på ei bok som ikke er en opplagt bestselger. Trykk «Sommer i Baden-Baden» opp i titusenvis. Sett i gang en aggressiv markedsføring. Legg stabler av den på bokhandlerdiskene og gi folk noe skikkelig å lese!