TERNINGKAST SEKS: Med den forbløffende gestaltningen av hovedrollen i Paul Verhoevens «Elle» viser Isabelle Huppert nok en gang hvorfor hun så ofte omtales som «verdens beste skuespiller».Vis merVis mer Vis mer Vis mer

Anmeldelse: «Elle»

Et mesterverk

Paul Verhoevens Cannes-favoritt «Elle» er et uutgrunnelig mysterium som tvinger publikum til å konfrontere sine egne reaksjoner.

FILM: «Jeg ble vel voldtatt». Når Michèle Leblanc (Isabelle Huppert) for første gang forteller om det brutale seksuelle overgrepet hun blir utsatt for i åpningsscenen i «Elle», er det i form av en kort praktisk redegjørelse i forkant av en middag med eksmannen Richard, bestevenninnen og forretningspartneren Anna og dennes ektemann Robert. Når vennene spør hva politiet har funnet ut, svarer Michèle at hun ikke ser poenget med å kontakte dem, og deretter styrer hun raskt samtalen inn på et triveligere spor.

Elle

6 1 6

Thriller

Regi:

Paul Verhoeven

Skuespillere:

Anne Consigny, Laurent Lafitte, Charles Berling m.fl.

Premieredato:

3. mars 2017

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

Elle

«Feil følelser.»
Se alle anmeldelser

Altså blir publikum etterlatt med en følelse som skal vedvare gjennom hele Paul Verhoevens nye mesterverk – nemlig at overfallsvoldtektene hovedpersonen blir utsatt for gjør langt større inntrykk på oss enn på henne.

Ambivalens
Det er en følelse som det er vanskelig å forholde seg til, og ambivalensen den gir opphav til gjennomsyrer samtlige deler av filmopplevelsen. I likhet med så mange andre av Verhoevens beste filmer fungerer nemlig dramaet i «Elle» på to plan: På den ene siden har man den spennende og mystiske fortellingen på lerretet – hvem er det som terroriserer Michèle? Har forfølgelsen forbindelser til massemordet faren hennes gjennomførte da hun var ti år gammel? – og på den andre dramaet som utspiller seg i publikums indre, der vi forsøker å forsone oss med følelsene og standpunktene filmen lokker oss til å innta.

For selv om den altså inneholder flere skildringer av grov, seksualisert vold mot en liten kvinne i sekstiårene, er «Elle» en oppsiktsvekkende morsom film. Som i «RoboCop» og «Starship Troopers» serverer Verhoeven noe som på overflaten ser ut som en tradisjonell sjangerfilm – i dette tilfellet en rape/revenge-thriller – men som bruker velkjente virkemidler til å sette publikum i en posisjon hvor våre spontane reaksjoner strider mot vår fornuft.

Geni
I konstruksjonen av denne dynamikken er naturligvis Isabelle Huppert en uunnværlig brikke. Det er vanskelig å se for seg noen annen skuespiller håndtere denne rollen med noe i nærheten av hennes autoritet, subtilitet og komplette mangel på frykt for å utforske menneskesinnets randsoner. Der skuespillere ofte bedømmes ut fra sin evne til å artikulere et bredt spekter av følelser og sinnstilstander, ligger Hupperts geni i hennes evne til å få fraværet av følelsene og de psykologiske mekanismene publikum nærmest automatisk projiserer på kvinnelige rollefigurer, til å virke troverdig.

I «Elle» utnytter Verhoeven denne evnen til fulle når han skildrer en rollefigur som verken kan reduseres til et offer eller en overlevende. Michèle overskrider slike kategorier på samme måte som hun automatisk hever seg over de grusomme, hensynsløse, og udugelige mennene som omgir henne. Reaksjonene hennes er naturligvis ikke realistiske, men rollefiguren framstår ikke desto mindre som dypt menneskelig.

Tabu
Verhoeven er en skulptør, og tabuer er hans råmateriale. Og når han nå i en alder av 78 år har laget en av sine beste filmer er det bare én ting som mangler, nemlig en opphetet mediedebatt som kan belyse stadig nye fasetter av juvelen «Elle». For ti og tjue år siden ville en slik debatt vært uunngåelig, men hittil har «Elle» blitt møtt med entusiastisk applaus fra et lite nisjepublikum. Dette sier imidlertid mer om kinofilmens status enn om «Elle»: Verhoeven er fortsatt stor, «it’s the pictures that got small».