STENGTE DENNE UKA:  Video Nova på Majorstua var Oslos siste videobutikk. Den stengte denne uka. Foto: NTB Scanpix / Tiden / Jørn H. Moen
STENGTE DENNE UKA: Video Nova på Majorstua var Oslos siste videobutikk. Den stengte denne uka. Foto: NTB Scanpix / Tiden / Jørn H. MoenVis mer

Et minne med ujevn tracking

En gang representerte videobutikken kulturens flyktighet og hurtighet. Nå som Oslos siste videoutleiested er stengt, kan det være på tide å fortelle en annen historie.

Meninger

Det var tidlig på 90-tallet og vi, det vil si min samboer Inger og jeg, bodde sammen i en liten leilighet i Fjellbirkeland studentby. En kveld fikk vi lyst til å se en film og syklet derfor til Video Nova på Majorstua og leide en VHS-kassett. Da vi var uten videospiller, måtte vi også leie en Moviebox.

Smak litt ekstra på ordet: Moviebox. En Esselte Moviebox var en VHS-spiller som lå inne i en koffert som minnet om en rekvisitt fra en actionfilm. Utsiden var svart og av stiv og slitesterk plast. Ofte sto det stabler med slike bak disken. Andre ganger var pågangen så stor at man ikke fikk noen Moviebox og måtte gå skuffet hjem.

Etter at Inger og jeg hadde tatt imot kassetten og Moviebox-en, festet vi begge til bagasjebrettet (eller la vi dem opp i sekken?) og syklet hjemover i kveldslyset, opp de lange — ofte forbausende seige — bakkene til studentboligen ved Sognsvann.

Vel fremme, pakket vi opp kveldens underholdning. Vi åpnet plastboksen og hentet frem kassetten, koblet avspilleren til tv-en for så å oppdage, til vår store sorg, at trackingen til maskinen var i ulage. Smak litt ekstra på dette ordet også: tracking. Tracking var en måte å justere de bevegelige delene av maskinen på, slik at avspillingen ble optimal.

I leiligheten i Fjellbirkeland gjorde Inger og jeg vårt beste for å få bildet klart og lyden jevn, men fikk det ikke til. Moviebox-en var ikke vår venn, noe Video Nova også kunne bekrefte kort tid etterpå, etter litt diskusjon i telefonen. Dermed var det ikke annet å gjøre enn å dra ned til Majorstua igjen, levere inn Moviebox-en, ta imot en ny og nok en gang sykle opp de lange - ofte forbausende seige - bakkene til studentbyen.

Alt dette for å se en film på mellom halvannen og tre timer.

Denne historien tenker jeg ofte på når vi sitter foran tv-en om kvelden, klare til å se film, og Netflix eller iTunes trenger noen ekstra sekunder for å komme i gang.

I den korte stunden mellom øyeblikket vi starter filmen og filmen begynner - mens det lille bufferikonet roterer - hender det at jeg ser for meg turene ned til Majorstua og opp igjen, ned en gang til og opp igjen en gang til. Jeg kjenner kulden i ansiktet og melkesyren i lårene og lukten av asfalt og eksos i neseborene. Jeg ser for meg gatelyktene som viser vei og det gylne kveldslyset som henger over de taggete trærne bak Sognsvann. Like etterpå er tenkestunden slutt. Bufferhjulet snurrer ikke lenger; filmen har begynt. Nå skulle vi hatt en Moviebox, tenker jeg.