INNLEGG I DEBATTEN: I går offentliggjorde det regjeringsoppnevnte kunstutvalget for 22. juli-minnesmerkene vinnerutkastet, laget av svenske Jonas Dahlberg. Beslutningen kan ikke tolkes som noe annet enn et innlegg i debatten om å bevare Høyblokka.Foto: Berit Roald / Scanpix
INNLEGG I DEBATTEN: I går offentliggjorde det regjeringsoppnevnte kunstutvalget for 22. juli-minnesmerkene vinnerutkastet, laget av svenske Jonas Dahlberg. Beslutningen kan ikke tolkes som noe annet enn et innlegg i debatten om å bevare Høyblokka.Foto: Berit Roald / ScanpixVis mer

Et minne om bevaring

Vi trenger ikke bare et minnesmerke for Høyblokka. Vi trenger Høyblokka, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

Minnesmerker får sjelden særlig oppmerksomhet. De gangene de gjør det, skjer det på bakgrunn av politisk strid eller debatt. Motivene for å utforme dem på den ene eller andre måten. I går offentliggjorde det regjeringsoppnevnte kunstutvalget for 22. juli-minnesmerkene vinnerutkastet, laget av svenske Jonas Dahlberg. Beslutningen kan ikke tolkes som noe annet enn et innlegg i debatten om å bevare Høyblokka.

Verket består av tre deler. En installasjon ved Sørbråten (med direkte utsikt mot Utøya), i tillegg til en midlertidig og en permanent installasjon ved regjeringskvartalet. Det er den siste som er særlig interessant. Den består blant annet av et nedgravd atrium som vender seg mot Høyblokka, og en liten allé bestående av trær hentet fra Sørbråten - som leder rett opp mot Høyblokka. Minnestedet vil altså være helt meningsløst uten det ruvende regjeringsbygget. Å anlegge en minneplass, for så å rive det som står igjen som et selve påminnelsen om angrepet blir omtrent som å rive Hiroshima-domen - den eneste atombombeskadede bygningen som står igjen, og som er utgangspunktet for minneparken i byen.

Dette vet juryen som har plukket ut vinneren. Her sitter en representant for AUF, (den tidligere) regjeringen og støttegruppa etter 22. juli. De er bevisst hvilke politiske signaler vinnervalget sender. Og det er bra, for Høyblokka trenger alle vennene den kan få.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter 22. juli var det en ganske utbredt oppfatning at bygget måtte bevares, hvis det var mulig. Midtpunktet i regjeringskvartalet er et hovedverk i norsk arkitekturhistorie, et symbol på en sentral periode i vår moderne historie - attpåtil med et oppsiktsvekkende kunstverk frest inn i betongen på hele endeveggen, tegnet av Pablo Picasso. Jeg var et par turer innom bygget før angrepet. Den ga inntrykk av å være en slags merkelig blanding av gjennomsnittlig norsk skolebygning og kulisse for Mad Men. Stilren funkis, men beskjeden i framtoningen. Særnorsk i seg selv.

Etter som tida har gått, er kanskje følelsene for å bevare bygget blitt mindre akutte. Det kan i alle fall virke som om de politiske myndighetene håper det.

Det tar nemlig veldig lang tid å bestemme seg for om man vil bevare Høyblokka eller ikke. Først har man vært nødt til å lage en utredning om nytt regjeringskvartal, som tydeliggjør hvor tungvint det er å la bygget stå. Med de premissene som er lagt, står det nærmest i veien. Dessuten er det dyrt. Det koster 400 millioner kroner mer å bevare enn å rive. Siden er rapporten kvalitetssikret, bare for å konkludere at det blir dobbelt så dyrt å bevare. 800 millioner. For å gjøre det overtydelig har utrederne laget plansjer hvor de klumper sammen bygningene for å vise hvor fælt og stygt det blir hvis Høyblokka må få stå.

«Where there's a will, there's a way» sier Frank Underwood i «House of Cards» når Secret Service forteller hvor vanskelig det vil bli å sikre boligen hans. Det er ingen tilsvarende godvilje å spore for å sikre Høyblokka. Kommunalminister Jan Tore Sanner virker snarere strålende fornøyd med å bli malt stadig lenger opp i et hjørne, med det resultat at han til slutt må skritte over og rive med seg hele Høyblokka på veien.

Nå er det Riksantikvaren som står igjen som den tunge spilleren i kampen om å bevare bygget, og han jubler nok særlig høyt over gårsdagens vinner. Det samme gjør kanskje statssekretær i Kulturdepartementet, Knut Olav Åmås, som før han skiftet beite skrev i Aftenposten at en borgerlig regjering måtte verne Høyblokka (og Y-blokka). Det hjelper selvsagt at vinnerutkastet til minnesmerket er elegant, enkelt og effektfullt tegnet og tenkt.

Faren er at dette utvikler seg til en debatt om vi skal følge fornuften eller følelsene. Det er i alle fall det sporet vi er på vei inn i. Da er det grunn til å minne om at det som virker fornuftig nå, ikke nødvendigvis virker like fornuftig i ettertid. På 60- og 70-tallet ble det vedtatt sanering av store deler av Grünerløkka i Oslo, med høyblokker (så høye som 36 etasjer) og motorvei som erstatning. Fornuften seiret ikke, eller kanskje gjorde den det?

Å rive Høyblokka for å få et mer funksjonelt regjeringskvartal, som ifølge utrederne uansett vil ha sprengt kapasiteten om mindre enn 50 år, virker uhyre korttenkt. Det er det fint at vinnerutkastet minner oss om.