Et minste felles minimum

I henget mellom kortdikt og haiku.

BOK: Årets samling fra Helge Torvund fortsetter på mange vis fra den korthugde «Nattlys» fra i fjor. Undertittel er «kortdikt».

Jeg heller vel til å kalle Torvunds dikt av året for notater. Det er blitt 85 av dem, flimrende små iakttakelser jeg innbiller meg at forfatteren har notert seg gjennom en vinter. Det virker som Torvunds prosjekt er å spa seg ned til det minimale i opplevelsen som skal skape utgangspunkt for en poetisk refleksjon. Tekstene er brokker. En frokostrefleksjon, som her? «Munn, // ein kopp / av dag // står klar. // Vinterfylt.»

Innatlesning

«Opp i dagen» blir, som notiser betraktet, vel knapp. Torvund gir ikke ved dørene. Som for eksempel når han streker opp en fortellende tekst: «Eit barn slår ein pinne / mot søppeldunken // Blåklokkene nikkar / vagt i solvinden // Slik er livet / til ein mystikar». Her har poeten ikke valgt vekk noe og fullført et lite løp, mens det i neste tekst nesten fordres at leseren dikter videre: «pustar i dag / pustar i morgon // og knausane.»

Der mystikerteksten inneholder innspill leseren ser nesten imaginistisk for seg, blir den påfølgende teksten utelukkende underlig. Er det et jeg som puster og puster, eller er det knausene? I denne teksten trekker Torvund opp et skjørt, haikuliknende oppsett, hvor det vesle ordet «og» nesten blir et unødvendig element. I en såpass kort tekst teller hvert ord og denne leser spør seg om «og» skal telle.

Minimum

Fjorårets bok inneholdt dikt det lå snert i. Mot slutten av årets bok åpner Torvund for spennende lesning. Dette korte diktet bringer fram, ved hjelp av enkle grep, den stillfarne naturpoesien med modern times:

Vinterdis

over snøvegen

Djupfrossen skog

Ved det grå betonghuset

står ein gul varebil

Her byrjar

det

Vinterdis og snøveg, betong og varebil - se det blir det poesi av.