Et moderne forsvar

Å la mengder med vernepliktige mannskaper nedkjempes for å oppnå internasjonal sympati er en tvilsom løsning, skriver Tormod Heier.

I DAGBLADET 22. MARS

drøfter flaggkommandør (p) Jacob Børresen viktige sider ved det fremtidige forsvaret. Er det slik, som myndighetene hevder, at et mindre, men mer moderne forsvar sikrer våre nasjonale interesser best? Eller kan det være slik, som Børresen hevder, at et enklere og lettere utrustet forsvar kan gi vel så stor sikkerhetspolitisk uttelling, både hjemme og ute? Dersom man velger å fokusere mer på krigs- og konfliktavverging og mindre på høyintensitetskrigføring, vil man utvilsomt ha råd til å ha flere avdelinger. Dette ville gjøre det mulig å opprettholde større tilstedeværelse, særlig på bakken i nord. Et slikt nærvær er ifølge Børresen viktig for å forebygge maktpolitisk vakuum i en strategisk utsatt region. Logikken er besnærende, men har åpenbare svakheter. Et slikt forsvar vil verken ha militær mening eller politisk relevans.

FOR DET FØRSTE:

Et forsvar med svak reaksjonsevne, liten mobilitet og beskjeden stridsevne vil ikke ha troverdig evne til å avskrekke potensielle motstandere. Følgelig vil maktvakuumet i nordområdene kunne øke. I avskrekking ligger Forsvarets evne til å påføre motparten så store tap at militære løsninger ikke fremstår som attraktive. Da må Forsvaret være utstyrt og trent for moderne strid, kunne reagere raskt og være i stand til å etablere et nærvær og en stridssituasjon der det måtte trenges. Slike kapasiteter gir politikerne et fleksibelt sikkerhetspolitisk verktøy og vil gi betydelig handlefrihet med sikte på nasjonal krisehåndtering. Det vil også legge et viktig grunnlag for hjelp utenfra, både fordi norske styrker vil være i stand til å reagere på en hensiktsmessig måte i en innledende fase, og fordi nasjonale styrker vil være utrustet og trent for å kunne samvirke med allierte styrker.

PROBLEMET MED

Børresens forsvar er at nasjonale styrker uansett ikke vil ha et omfang som vil monne særlig mye dersom Norge skulle bli stilt overfor et større angrep. Og selv med et noe større volum, vil ikke Norge ha en «permanent tilstedeværelse» i Nord-Norge som innebærer at lokale styrker uten videre vil befinne seg på riktig sted til rett tid. Børresen er spesielt bekymret for tilstedeværelsen i Finnmark. Dette er ett mulig scenario. Her opprettholdes vitterlig et nærvær fra Forsvarets side. Det er ikke gitt at et mer omfattende nærvær gir større sikkerhetspolitisk gevinst. Det kan dels svekke evnen til fleksibel bruk av styrker i forhold til oppkomne kriser på steder som få kan forutse lang tid i forveien. Man kan også tenke seg at et større norsk nærvær i Finnmark vil utløse russiske reaksjoner som i sum kan svekke Norges sikkerhetspolitiske og forsvarsmessige situasjon. Samtidig må det understrekes at Børresen gir et fortegnet bilde av den norske forsvarsinnsatsen i Nord-Norge. Fortsatt gis denne landsdelen betydelig prioritet. Når Børresen taler om «langvarig fravær fra Nord-Norge», har det ingenting med virkeligheten å gjøre.

FOR DET ANDRE:

Børresen fremholder at målet med småstatens forsvar ikke å vinne en militær seier, men «å gjøre inntrykk på den internasjonale opinion og dermed sikre et bedre utgangspunkt for fredsforhandlingene som følger». Her tenker Børresen åpenbart seg en situasjon der hundretalls av døde norske soldater eventuelt skal vises frem i internasjonale media for å skape en ønsket reaksjon. En slik tenkemåte tilhører en forgangen tid, og har ingen ryggdekning i norsk opinion og politikk i dag. Å la store mengder med vernepliktige mannskaper bli nedkjempet for å oppnå internasjonal sympati og assistanse er således en meget tvilsom løsning på Forsvarets utfordringer. Strategien er særdeles umoralsk all den tid alternativet er kompetente innsatsstyrker; disse kan løse de samme utfordringene uten at det legges planer for en kalkulert nedslakting av egne mannskaper. Også av denne grunn er det moderne forsvaret i sin natur mer krigs- og konfliktavvergende enn Børresens forsvar.

FOR DET TREDJE:

Et forsvar med begrenset evne til å føre moderne strid vil også svekke alliansegarantien og Norges rolle forhold til våre allierte. For Norge er derfor et innsatsforsvar, som er trent og utrustet til høyintensiv krigføring, viktigere enn noen gang. Det gir norske politiske myndigheter en handlefrihet til å bruke militære styrker fleksibelt, hjemme som ute. Skal småstaten kunne motvirke politisk marginalisering i utkanten av Europa, utenfor EU-fellesskapet, er en dramatisk omstilling av Forsvaret veien å gå. Ved å investere i moderne materiell som gir høy stridsevne viser vi våre allierte at vi er seriøse, og at vi tar allianseforpliktelsene på alvor. Vi kan aldri være sikre på å få alliert bistand i enhver krise. Slik var det under den kalde krigen, og slik vil det også være i fremtiden. Enhver stat er seg selv nærmest, og nasjonale interesser vil alltid gå først. Her taler vi imidlertid om et bredt interesseperspektiv, og Norge kan på ulike måter bidra til å øke sannsynligheten for å få slik assistanse. Alliansesamarbeid er et spørsmål om ikke bare å kreve, men også å yte, også Norge må bidra. Slik deltakelse åpner muligheter for å påvirke utfall som berører vår egen sikkerhet, til å bli hørt og bli lyttet til. Et enklere, men større nasjonalt forsvar vil ikke ha troverdighet ved en eventuell alliert innsetting i Norge. Norge vil bli satt på sidelinjen i operasjoner på egen jord, og ved fredsforhandlinger vil norske synspunkter bli av sekundær betydning.

Skal Norge ha et Forsvar som forebygger konflikter som er «for små for NATO, men for store for Norge», må intensjonene i den nylig fremlagte langtidsproposisjonen for Forsvaret (St.prp. nr. 42) tas på alvor. Det innebærer fortsatt modernisering; større vekt legges på samvirke med allierte styrker, samtidig som evnen til raskere og mer effektiv krisehåndtering i egne nærområder styrkes.