I DAGBLADET 22. MARS

drøfter flaggkommandør (p) Jacob Børresen viktige sider ved det fremtidige forsvaret. Er det slik, som myndighetene hevder, at et mindre, men mer moderne forsvar sikrer våre nasjonale interesser best? Eller kan det være slik, som Børresen hevder, at et enklere og lettere utrustet forsvar kan gi vel så stor sikkerhetspolitisk uttelling, både hjemme og ute? Dersom man velger å fokusere mer på krigs- og konfliktavverging og mindre på høyintensitetskrigføring, vil man utvilsomt ha råd til å ha flere avdelinger. Dette ville gjøre det mulig å opprettholde større tilstedeværelse, særlig på bakken i nord. Et slikt nærvær er ifølge Børresen viktig for å forebygge maktpolitisk vakuum i en strategisk utsatt region. Logikken er besnærende, men har åpenbare svakheter. Et slikt forsvar vil verken ha militær mening eller politisk relevans.

FOR DET FØRSTE:

Et forsvar med svak reaksjonsevne, liten mobilitet og beskjeden stridsevne vil ikke ha troverdig evne til å avskrekke potensielle motstandere. Følgelig vil maktvakuumet i nordområdene kunne øke. I avskrekking ligger Forsvarets evne til å påføre motparten så store tap at militære løsninger ikke fremstår som attraktive. Da må Forsvaret være utstyrt og trent for moderne strid, kunne reagere raskt og være i stand til å etablere et nærvær og en stridssituasjon der det måtte trenges. Slike kapasiteter gir politikerne et fleksibelt sikkerhetspolitisk verktøy og vil gi betydelig handlefrihet med sikte på nasjonal krisehåndtering. Det vil også legge et viktig grunnlag for hjelp utenfra, både fordi norske styrker vil være i stand til å reagere på en hensiktsmessig måte i en innledende fase, og fordi nasjonale styrker vil være utrustet og trent for å kunne samvirke med allierte styrker.