Et moderne mareritt

Antonio Lobo Antunes må sies å være den store modernisten i portugisisk samtidslitteratur.

De tre romanene i hans nå berømte Benfica-trilogi er alle bygd opp som store symfonier med ulike fortellende jeg-stemmer som i likhet med koret i et gresk drama alle direkte eller indirekte forkynner den tragiske sluttens uavvendelighet.

Arven fra kolonitida, diktaturet, kapitalismen og undertrykkelsen hviler som et gjenferd over besteborgerfamiliene i Lisboa. Bak den smilende fasaden gjemmer seg hjertekulde, egoisme og råhet. Ekteskapene er mareritt, forholdene mellom foreldre og barn preget av sjalusi, maktbrynde og utnyttelse - og foreldrene er de verste, mens barna blir ofrene i mer enn én forstand.

I de to første romanene i trilogien, «Utredning om sjelens lidenskaper» og «Tingenes naturlige orden», spilte den politiske samtidshistorien og revolusjonen en mer sentral rolle enn i denne siste delen, som i likhet med de to første romanene kan leses uavhengig. Det er som den siste satsen i en symfoni, den henger tematisk sammen med hele verket, men kan godt oppleves separat.

Narkoslave

Denne gangen samles medlemmene av den besteborgerlige Lisboa-familien omkring den 24-årige døende narkoslaven Nuno - moren, faren, farsøsteren - og i minnet til dem alle besteforeldrene, tidligere ektefeller, samboere, yrkesfeller. Det som tegnes rundt den døende ungdommen er i virkeligheten en familie i forfall og oppløsning, nei, det er en livsstil i forråtnelse, der utroskap, kulde og begjær har beredt grunnen for den som ligger og skal dø. Særlig er det mangefasetterte bildet av faren Älvaro avslørende, avskyelig og ømt. Hans blanding av kynisme og sentimental ømhet minner om psykopatens diktatur.

Men alle familiemedlemmene er ubønnhørlig festnet til tingenes tyranni, de tilber rikdommen, pengene og berømmelsen, og den forlorne romantikken som er uttrykt gjennom Gabriel Gardels tangomusikk.

Splintrer

Eller er det kanskje den som gir håp? Lobo Antunes gir intet svar. Hans roman blir fylt av indre monologer, av handlingstråder som slippes, av skildringer som kuttes av, av samtaler som blir avbrutt. Detaljene hoper seg opp, Lisboa stiger opp av Tejo med hager, gater, smug, kirker, kroer og plasser, personer trer formålsløst inn på scenen, og forsvinner slik det alltid skjer når du vandrer gjennom en stor by.

En sjelden gang blir leseren trett av avbruddene og digresjonene. Lobo Antunes splintrer virkeligheten med enda større konsekvens her enn i de to første bøkene i Benfica-serien. Det kan bli maniert - og gjør avslutningen av dette storslagne verket litt mattere enn «Tingenes naturlige orden». Men budskapet om alles åndelige død og forsteining festner seg likevel som opplevd erfaring etter lesningen.