Et moderne storverk

Den fineste jazz/klassisk-fusjonen siden «Porgy and Bess»?

2CD: Grovt beskrevet er «All Rise» 106 minutter jazz- og bluesbasert musikk, arrangert og orkestrert for storband, symfoniorkester, kor og solister, og organisert i 3 x 4 satser etter mønster av en 12-takters blues. New York-Filharmonien bestilte verket til sin millenniummarkering, og uroppførte det sammen med Marsalis' Lincoln Center Jazz Orchestra.

Til CD-innspillingen allierte Marsalis/LCJO seg med dirigent Esa-Pekka Salonen og hans Los Angeles-filharmonikere pluss tre kor, og dermed fikk den nå 41 år gamle trompetisten/komponisten/tekstforfatteren fra New Orleans jazzhistoriens antakelig største klangpalett til rådighet. Den bruker han med mesterhånd.

Fra takt én løftes musikken av en uttrykkstrang og verdighet som forteller at Marsalis mener alvor.

Uten å bli pretensiøs eller unødig «vanskelig» forsyner han seg av hele fatet, fra blues og gospel via tradisjonell, moderne og latinjazz til Mahler og Stravinskij, og føyer det sammen med nerve og troverdighet i et umiskjennelig afrikansk-amerikansk uttrykk. Noen vil finne stilmangfoldet sjenerende; andre, som meg, vil tolke det i tråd med Marsalis' ord om det 21. århundret som integrasjonens århundre, og fryde seg over den frapperende ledige og swingende foreningen av symfoniorkester og storband i en dels forrykende, dels bevegende tonekunst.

Mange klassiske komponister har (med vekslende hell) benyttet seg av jazzelementer i sin musikk. Gershwin og Bernstein lyktes best, mens Gunnar Sønstevolds «Litani i Atlanta» er et helstøpt hjemlig eksempel.

Som jazz topper imidlertid «All Rise» dem alle, og smaker av storverk, uansett sjanger.