Et moderne UD

Hva skal til for at Utenriksdepartementet ikke reduserer seg selv til et protokollkontor?

DET REGJERINGSOPPNEVNTE Reinås-utvalget har slått fast at ledelsen i UD sviktet da det gjaldt som mest under håndteringen av Tsunamien. I dag legger regjeringen sin egen vurdering fram for Stortinget gjennom en stortingsmelding. Men det store spørsmålet er om Utenriksdepartementet lærer av det som skjedde, og utvikler nye holdninger til sin plassering og funksjon i et moderne samfunn.

Departementet hadde ikke gjort krise-hjemmeleksen sin og var følgelig meget dårlig forberedt. I tillegg utøvet det dårlig ledelse og svak kommunikasjonshåndtering da krisen var et faktum. I deler av UD føles denne kritikken både unyansert og uriktig, og deres vante reaksjon er at kritikken må besvares. Men Reinås-rapporten er ikke en forsmådd hevn fra tidligere ansatte, politi eller forsvar som gjennom en årrekke har irritert seg over UDs maktarroganse. Dette er en solid rapport, og UDs første mulighet til å vise at det har lært, ligger i å innse at departementet feilet der det smerter mest: på ledelse.

UD BESTÅR AV flinke og kunnskapsrike medarbeidere som møter en departementshverdag bestående av knallhard jobbing til middelmådig avlønning. For mange UD-ansatte har statusen knyttet til det å jobbe i UD vært en viktig kompensasjon. Mange har funnet seg vel ved å dyrke myten om utenrikstjenesten i en forgangen tid, der ambassadens innberetning var ensbetydende med Norges informasjon fra det aktuelle landet. Derfor er Reinås-rapporten vanskelig for mange internt i UD. Det er drepende myteknusing. I deler av UD-systemet ligger det en inngrodd arroganse. For å si det litt tabloid, er den såkalte UD-kulturen preget av at: «Vi har rett, og andre representanter fra frivillige organisasjoner, departementer og direktorater, er tyver på vårt marked, noen kanskje også forsmådde fordi de ikke kom inn på aspirantkurset i sin tid.» I enkelte tilfeller menes det til og med at Norges interesser settes på spill dersom øvrige fagdepartementene representerer nasjonen internasjonalt. Dette representerer en meget uheldig del av det som er UD-kulturen, som må endres.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET SOM BØR komme til overflaten er en debatt om å modernisere utenrikstjenesten slik at den kan ivareta sin sentrale rolle som brobygger og koordinator for norske interesser på den internasjonale arena. I over 15 år har UD unnlatt å ta på alvor at det finnes en høyst legitim rolle for andre departementer, etater og organisasjoner på denne arena. Det er fortsatt sårhet å spore i departementet over at handelsdepartementet forsvant med Grethe Knudsen en sen nattetime i 1996, og at sikkerhetspolitikk bedrives av FD, for å nevne to eksempler. Mitt lille poeng er at for mye energi brukes til å hegne om gamle ansvarsområder framfor å dyrke den kunnskap, merverdi og ekspertise som UD besitter. Nå er tiden inne, ja overmoden, for å tilpasse seg en ny verden med nye og høyst legitime aktører på samme arena. Den påtroppende utenriksråd Sven Svedman er opptatt av intern stolthet og ekstern tillit. Det er gode stikkord for den prosess departementet står overfor. Det han ikke like lett kan si, men som er helt avgjørende for om dette arbeidet lykkes, er politisk ledelses drahjelp og vilje til å prioritere arbeidet.

KUNNSKAP STÅR sentralt i dagens samfunn for både ekstern tillit og intern stolthet. Det er eksempelvis kunnskapen i UDs rettsavdeling som gjør den til sentral aktør når det gjelder delelinjeforhandlingene i nord-områdene. Dagens kunnskapskrav betyr blant annet at UD må se nøye på om departementet trenger en klarere spesialisering i rekruttering og i karriereplanleggingen. Tradisjonelt har utenrikstjenestemenn gjort gode karrierer som generalister. De har eksempelvis jobbet i forskjellig fagavdelinger fra bistand, sikkerhet, protokoll og kanskje litt presse og kultur. Kombinert med jobber i Europa, Asia, Latin Amerika og FN som utestasjoneringer. Dette gir bredde, men tilfredsstiller ikke nødvendigvis dagens krav til spesialkunnskap. Jeg tror derfor det er viktig for UD, om det skal bestå som sentralt fagdepartement og forvalter av norske posisjoner internasjonalt, at kravene til spesialisering økes tidligere i karrieren. Plassen ved forhandlingsbordet må komme som en følge av at man tilfører kunnskap og merverdi. Hvis dette ikke skjer, vil UD plassere seg selv på sidelinjen ved at kunnskapen fragmenteres på 18 andre departement. UD vil da sitte igjen som protokollær tilrettelegger.

I ETTERKANT av Reinås-rapporten har det fremkommet anonymt at UD preges av en fryktbasert ledelse. Jeg tror nok frykt preger mye av kulturen i UD, men mer av andre årsaker enn frykt for ledelsen. I et system hvor en bytter jobb og land nærmest hvert tredje år, har kollegaene alltid et blikk på hva andre får tilbudt, og hvorfor. Frykten for at den andres brød blir ens egen død er påtakelig. Kulturen er i dag for mye preget av posisjonering og frykt for å gjøre feil. Posisjonskamp kommer en nok aldri helt til livs, men et mulig grep er å innføre klarere utvelgelseskriterier. I dag utlyses stillinger i UD uten nevneverdige kvalifikasjonskrav (forventes ledig). Klarere og målbare krav om hvilke kvalifikasjoner som vektlegges for utnevning (tidligere relevant bakgrunn, kunnskap om lokale forhold, annen relevant arbeidserfaring, relevante studier etc) vil styrke spesialiseringen og muligens dempe posisjoneringen. For det andre trenger et flyttepliktig system å profesjonalisere administrasjons- og personalpolitikken i større grad enn hva som er tilfelle i dag. For det tredje må UD lære seg å trekke på den relevante og faglige kompetanse som i dag finnes utenfor Viktoria terrasse. Karrierediplomatene i UD sitter i stadig mindre grad på eksklusiv kunnskap om omverdenen. UDs legitimitet vil styrkes av at karrieremulighetene «normaliseres». Den mytiske «diplomat-ånden» fremstår for mye som et underlig brorskap fra en forgangen tid, da oppgavene stort sett handlet om bilaterale forhold. I dag er verden og dens utfordringer globalisert og tematisert. Det forutsetter spisskompetanse som en vanskelig finner i en generalistkultur. Og realiteten er at man på alle UDs ansvarsområder også kan bygge opp spisskompetanse på annen måte enn gjennom UDs interne karrierestige. UD må simpelthen ha som mål å være den mest attraktive arbeidsgiveren også for disse. Det er nødvendig skal UD sikre rollen som ledende og koordinerende departement.

UD MÅ RUSTE opp informasjonsverktøyet til den enkelte medarbeider. Når man arbeider med verden som arbeidsplass, må medarbeiderne utstyres med arbeidsverktøy som er tilpasset dagens teknologi. Reinås-utvalget avslørte hvor dårlig rustet departementet var både når det gjaldt utstyr og kunnskap om moderne IT. I det politiske ordskiftet som bør komme om utenrikstjenestens rolle i dagens informasjonssamfunn, vil jeg advare mot å kaste barnet ut med badevannet. UD har en fantastisk ressurs i de menneskene som jobber der. Departementets ledelse har vært dyktig til å innprente en korpsånd blant de ansatte - arbeidsiveren står ikke tilbake sammenlignet med privat næringsliv. I UD blir man på jobb til jobben er gjort. Det vet en hver statsråd som har ledet dette departement og sett hva de statsansatte har nedlagt av arbeid. Men få statsråder - om noen - har gjort i nærheten nok for å gi dette mannskapet muligheten til å tilpasse seg den moderne verden.