Et moralsk råttent parti

Framstillingen baserer seg for mye på samtaler med den tidligere ledelsen og for lite på politisk idéhistorie.

BOK: Georg Johannesen hevdet en gang at den som gikk fra AKP (m-l) til Høyre, tok et steg til venstre. Det gjør ikke budskapet i denne boka - som må sies å ha blitt en altfor sympatisk framstilling av AKPs historie, og på mange måter smigrende for den tidligere partiledelsen. Dette skyldes at forfatteren må sies å ha tynne kunnskaper om det emnet han skriver om: politisk idéhistorie generelt, arbeiderbevegelsens teoretiske skrifter og Marx\' analyse av kapitalismen. For eksempel ble ingen arbeidere drept under Menstadslaget, slik det blir hevdet på side 57.

Bare et stunt?

Men det skyldes ikke bare manglende viten, for det framgår av et oppsummerende etterord at AKP ikke bør analyseres ut fra «de klassiske klasseteorier», men innenfor en «eksistensialistisk ramme». Resultatet av den er at lederen i partiet ikke var kommunist «av legning og overbevisning», men at prosjektet kunne likne på et postmoderne stunt, det var noe «teatralsk, performanceaktig» ved det. Dette kan ha mye for seg på individnivå, men hvor godt analytisk redskap blir det for en politisk bevegelse? Partiets politikk forega jo å springe ut av marxisme, ikke av eksistensialisme. I alle fall har dette ført til at de tidligere lederne (Pål Steigan, Tron Øgrim) i partiet selv får stå fram med sine forklaringer og synspunkter, og at disse uten videre tas for å være «kommunister», «lederne var skolerte marxister» og så videre. Har Øgrim virkelig noen gang framstått som en «klok kommunist», som forfatteren hevder? «Han er kul. Han er avantgarde. Karismatisk, morsom og overbevisende.» Dette er ikke riktig. Øgrim var en politisk pøbel. De han ikke kunne overbevise med argumenter, ble søkt manipulert vekk med alle mulige triks. Dette skal ikke kunne gjøres til et postmoderne stunt.

Overvåking

Det er merkelig at forfatteren kan skrive slike ting om en AKP-ledelse han sannsynliggjør iverksatte overvåking av NKP-ere. Det overrasker ikke at et parti som var verdensmester i borgerlig antisovjetisme, kan ha gjort det.Men hva skal menige AKP-ere gjøre? De som i årevis med rettferdig harme har protestert mot ulovlig overvåking, skranglet inn penger til rettssaker og som virkelig blødde for drakta. Hva skal de si til en ledelse som selv drev overvåking og etterretning? Dette er ikke kult, Sjøli, det er politisk korrupt og moralsk råttent.

Steng grensene

Hans Petter Sjøli har skrevet hovedoppgave i historie om AKP og er nå journalist i Klassekampen. AKP (m-l)s kanskje mest desperate utspill, som gjorde og gjør det relevant å foreta en sammenliknende analyse av partiet og det tyske fascistpartiets venstrefløy (NSDAP), var parolen om å stenge grensene for arbeidsinnvandring i 1972. Men forfatteren foretar ikke noen slik sammenlikning. Når han finner det overflødig, skyldes det at han (og Klassekampen, sier han) støtter et liknende utspill den dag i dag i form av en «restriktiv politikk basert på en tankegang om at kapitalistene vil utnytte billig arbeidskraft og tvinge lønningene ned». Den samme tankegangen fikk AKP (m-l) i 1972 til å anta «den nasjonale arbeiderklasse: Den etnisk enhetlige delen av den samlede arbeiderklassen». Fremmedarbeiderne, ble det hevdet den gangen, «var bare ute etter å skaffe seg arbeid for enhver pris». Det hjelper heller ikke som forfatteren gjør, å rope på Ottar Brox, for hans premiss er at nasjonale fellesskap må være hevet over klassefellesskapet. Det kan man gjerne mene, men å utgi det som kommunistisk eller radikal politikk er for drøyt. Da kvinnene gikk ut i arbeidslivet, skulle mennene da ha låst dem inne på kjøkkenet fordi de ville skaffe seg arbeid for enhver pris? Skal skoleelever og studenter stenges inne på klasserom og lesesal, så de ikke tar deltidsjobber for enhver pris? Hvorfor ikke like godt lansere Hamsuns løsning, bygdeungdommen skulle nektes å dra til byen, de skulle jages til skogs og bryte ny jord?

Nyttige idioter

Forfatteren har fått med seg det paradoksale i at det antiautoritære ungdomsopprøret kunne føde en så autoritær politisk bevegelse. Kanskje var det heller ikke så antiautoritært som vi liker å tro, men sammensatt. Uansett burde han ha gått videre, for det var også slik at der studentopprøret førte til fagkritikk og pensumrevisjoner, var ml-erne scientister og foretrakk atferdspsykologi. De brydde seg ikke om den store og klassiske filosofien, men foretrakk naturdialektikk og gjenspeilingsteori. Og hvor mange historieseminarer ble ikke ødelagt av det evinnelige «hvem tjente på det»? At essensen av Marx\' skrifter ble forsøkt redusert til tøv, var beklagelig og sørgelig. Resultatet av det var forutsigbart. Frigjørende filosofi ble lagt i lenker, radikal teori ble idiotisert. Denne funksjonen til ml-bevegelsen blir dessverre ikke tatt opp av Sjøli. Ml-bevegelsen var nyttige idioter for kapitalismen. Derfor tok personer i AKP et skritt til venstre når de gikk til Høyre. Fra å være nyttige idioter ble de bare idioter.