Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Et mord i Moskva

Etter mordet på Anna Politkovskaja er det på høy tid at verden ser Vladimir Putin for det han er: En mann som drar Russland med seg tilbake inn i skyggene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER PÅ TIDE å slå hull på myten om at Vladimir Putins «lovens diktatur» har gjort det postkommunistiske Russland mindre rettsløst. Mordet på Anna Politkovskaja, en av Russlands beste og modigste journalister, en kvinne som torde å avsløre de brutale mordene som ble begått av russiske styrker i Tsjetsjenia, er et endelig bevis for at president Putin ikke har gitt oss mer enn et tradisjonelt diktatur med en typisk forakt for loven.Det er viktig at verden erkjenner dette, særlig Europa. Tysklands utenriksministerium utarbeider nå en Russlands-politikk som vil befeste likegyldigheten til Putins rettsløshet fordi det tjener dette mektigste medlemmet av EU. Men likegyldigheten er ensbetydende med ettergivenhet når den oppmuntrer Putin til å fortsette på sitt rettsløse vis på den internasjonale arena, slik han gjør i sin pågående kamp for å kvele Georgias økonomi.

DRAPET PÅ POLITKOVSKAJA gir en uhyggelig følelse av déjà vu: Folk simpelthen forsvinner i Putins Russland, akkurat som i KGBs glansdager. Mordet på Politkovskaja er det tredje politiske mordet på tre uker. Enver Zigansjin, sjefsingeniør i BP Russland, ble skutt og drept i Irkutsk 30. september. Andrej Kozlov, Russlands visesentralbanksjef som ledet en kampanje mot finanssvindel, ble myrdet 14. september. Det faktum at Russlands justisminister, general Jurij Tsjaika, tok over etterforskningen av mordet på Politkovskaja, slik han også gjorde med mordet på Kozlov, gir ikke grunn til håp, slik en liknende engasjement på høyt politisk nivå ville ha gjort i et virkelig demokrati. At russiske myndigheter involverer seg på denne måten er derimot nærmest en garanti for at morderne aldri vil bli funnet.

MORDET PÅ POLITKOVSKAJA er et spesielt dårlig tegn ettersom hun var en mektig kritiker av Russlands president. I artiklene hun skrev for en av de få gjenværende uavhengige avisene i Moskva, Novaja Gazeta, og i bøkene hennes «Putins Russland» og «En reise i helvete. Rapport fra krigen i Tsjetsjenia», skrev Politkovskaja om den utebbende friheten som karakteriserer Putins presidentperiode. Som vi forstår av landflyktigheten til de tidligere mediemagnatene Boris Berezovskij og Vladimir Gusinkij, og fengslingen av oljemagnaten Mikhail Khodorkovskij, går Putins fiender én av tre skjebner i møte: eksil, fengsling eller graven.Jeg anklager ikke Putins regjering for å ha beordret drapet på Politkovskaja. Som undersøkende journalist gjorde hun tross alt flere mennesker enn Putin sinte, ikke minst statsministeren i Tsjetsjenia, Ramzan Kadyrov, som hun anklaget for å være ansvarlig for kidnappinger for løsepenger. Men selv om Vladimir Putins medsammensvorne ikke hadde noe å gjøre med skuddene som ble avfyrt mot Politkovskaja i en heis i leiegården hennes i sentrum av Moskva, har Putins forakt for loven skapt klimaet mordet ble begått i. På samme måte som da erkebiskop Thomas Beckett ble myrdet i Canterbury-katedralen for mange hundre år siden, ble forbrytelsen gjort i den tro at den ville gjøre kongen til lags.

NÅR VI TENKER PÅ hva Politkovskaja representerte; ansvaret en demokratisk presse har for å stille spørsmål ved Kremlin og Kremlins politikk, burde myndighetene sørget for at hun ikke ble utsatt for noe slikt. Putins Russland har allerede mistet tolv ledende journalister i drap de siste seks årene. Ingen av disse forbrytelsene har blitt oppklart, noe som ikke ville vært tilfelle dersom Putins «lovens diktatur» var mer enn bare en PR-strategi.De seks årene som er gått siden Vladimir Putin inntok Kremlin har vært en tid med svært motstridende signaler. På den ene siden ser verden en ung, dannet leder som har viet seg til å modernisere Russland, og særlig til å bringe opprettholdelsen av lov og orden og juridisk praksis i overensstemmelse med internasjonale normer. På den andre siden sitter presidenten stille og ser på at ekskollegaene i Russlands sikkerhetstjeneste FSB (tidligere KGB) ikke tilbyr noen form for beskyttelse til dem som blir myrdet og anklager journalister, forskere og miljøvernaktivister for spionasje. Blant disse «spionene» finner vi journalisten Gregory Pasko, våpenkontrolleksperten Igor Sutjagin, diplomaten Valentin Moisejev, fysikeren Valentin Danilov og andre.

DEN ANGIVELIG siviliserende virkningen det skal ha å være en vestlig partner - ved at man for eksempel får anledning til å lede G8-toppmøtet i St. Petersburg - synes ikke å ha virket på Putins Kremlin-kabal. Møtet med vestlige verdier har gitt verden en ny Potemkin-by: Russland viser en fasade av lover og demokratiske institusjoner, men bak kulissene råder de samme egenrådige råskinnene. Faren for resten av verden er at Putins rettsløshet eksporteres. I land i Russlands nærområder setter et slags kriminalisert diplomati røtter. Bare se på Putins forsøk på å manipulere Ukrainas forrige presidentvalg og de stadige rettsforfølgningene mot opposisjonslederen Julija Tymosjenko. Se på de egenrådige utbryterregionene i Moldova og Georgia som kun eksisterer takket være Kremlins støtte. Se hvordan Kremlin prøver å legge press på nabolandene ved å true energiforsyningene deres. Alle politimenn vet at når du overser kriminelle handlinger, blir forbryterne dristigere. Det er på høy tid verden ser Vladimir Putin for det han er: En mann som drar Russland med seg tilbake inn i skyggene. Verden får nå gruble litt over det gamle latinske uttrykket qui tacet consentere videtur - den som tier, samtykker - og spørre seg selv om det er lurt å gi sitt stilltiende samtykke til Putins oppbygging av en rettsløs energisupermakt. © Project Syndicate med norsk enerett for Dagbladet. Oversatt av Lene K. Hoff.