Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Et mulig justismord

Kan moras selvmord og psykisk sykdom forklare terroristen Philip Manshaus?

Kommentar

Det skjer nesten aldri. Forsvarer Unni Fries prosederte i strid med sin egen klients ønske og mot tre psykiatrisk sakkyndige, da hun onsdag ba retten vurdere Philip Manshaus som utilregnelig. Fries skalv i stemmen da hun fortalte at dette gjaldt hennes egen samvittighet.

Dagen i forveien var de sakkyndige krystallklare, ikke i tvil og helt enige: De ser ingen tegn til psykose og mener Manshaus heller ikke har noen personlighetsforstyrrelser. Det siste er svært uvanlig, slike diagnoser er regelen og ikke unntaket for masse- og seriemordere. De tre psykiaterne mener Manshaus er rent ideologisk motivert, viser ingen tegn til anger og har stor vilje til gjentakelse.

Derfor er også aktors historisk strenge påstand på sin plass: 21 års forvaring med en minstetid på 14 år. Ingen andre har i moderne tid fått forvaringsstraff med mer enn 10 års minstetid. Slike påstander bør nedlegges med stor varsomhet, men er ment for nettopp slike tilfeller som dette. Manshaus er farlig og samfunnet må beskyttes mot ham.

Det hviler altså et dypt alvor over forsvarerens påstand. Dersom Manshaus var utilregnelig da han drepte søsteren sin og gikk til angrep på Al-Noor-moskeen i Bærum, skal han anses som uskyldig og dømmes til tvunget psykisk helsevern. 40 prosent av alle justismord i Norge handler om nettopp dette. Ofte er ikke utilregnelighet et tema i retten, og når det er det legges de sakkyndiges konklusjoner nesten alltid til grunn for dommen.

Med forsvarerens påstand vekket Manshaus-saken enda et ekko fra 22. juli. De motstridende sakkyndige rapportene om Anders Behring Breivik og den påfølgende kritikken av Den rettsmedisinske kommisjon ble et traume for rettsmedisinen. Den knallharde debatten etter den første rapporten om utilregnelighet førte som kjent til en ny rapport, en lang rekke vitnemål og en dom som kjente Breivik tilregnelig. Det er både fornuftig og menneskelig om de psykiatrisk sakkyndige har hatt den saken i bakhodet når de har vurdert Philip Manshaus. Men ønsket om å forstå radikalisering medfører også en fare for å overse sykdom.

KLAR: Under hovedforhandlingens i rettssaken mot draps- og terrortiltalte Philip Manshaus (22), la aktor Johan Øverberg ned påstand om historisk streng straff. Vis mer

Det er ingen motsetning mellom politisk ekstremisme og psykisk sykdom, psykisk syke kan nettopp være ekstra sårbare for radikalisering. Jeg har ingen forutsetninger for å vurdere om Manshaus kan være psykotisk. De sentrale traumer i hans liv har nemlig vært behandlet bak lukkede dører i retten.

I Asker og Bærum tingrett har Manshaus fått oppfylt sitt ønske om å spre de giftige ideene han er inspirert av. Hans frie forklaring var ren propaganda for høyreekstreme konspirasjonsteorier, med vekt på «Den store utskiftingen», om at en liberal elite bevisst bytter ut den hvite europeiske befolkningen med folk fra andre kulturer. Manifestet som inspirerte Manshaus, skrevet av Christchurch-terroristen Brenton Tarrant, har blitt detaljert dokumentert i retten. Terroristen har fått legge ut om sitt sitt rasehat, men også hat mot homofile, mot massemedia og mot muslimer. Homohatet var også et tema for psykiaterne, siden Manshaus tidligere har bekjent seg som bifil og hatt mannlig kjæreste.

Fries mener man må gå tilbake til traumatiske hendelser i Manshaus' barndom og oppvekst for å forstå hans sinnstilstand. Omstendighetene rundt moras død, andre traumatiske opplevelser i familien og en genetisk såbarhet for psykiske lidelser sto sentralt i hennes prosedyre. Men disse temaene har altså verken pressen, forskere eller publikum hatt noe innsyn i. I åpen rett har disse temaene såvidt vært nevnt.

Viktige deler av vitnemålene til helt sentrale vitner har gått bak lukkede dører. I sin egen kjennelse skriver tingretten at disse er viktige for å forstå tiltaltes utvikling.

Dermed har offentligheten ingen mulighet til å ettergå psykiaternes konklusjoner.

I retten ble Manshaus spurt om han husker sin mor. Han svarte at dagen da hun døde er det første minnet han har. Det er i seg selv et traume. At det også er snakk om et selvmord under dramatiske omstendigheter, gjør det sentralt for å forstå terroristen. Kun faren har avslørt detaljer i åpen rett.

Det er lett å forstå familiens ønske om å holde dypt private forhold for seg selv. Om de sakkyndige har rett, er dette uviktig for å forstå terroren. Men om Philip Manshaus er så syk som hans forsvarer tror, kan hemmeligholdet lede til et mulig justismord.

Dette er dypt problematisk og en fare for rettssikkerheten. Er det én ting vi burde ha lært av kontroversen rundt 22. juli-rettssaken, er det nettopp hvor avgjørende åpenhet kan være.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!