Et museum med muskler

Astrup-Fearnley Museet kunne fra første åpningsdag for seks år siden skilte med en samling som vitnet om at institusjonen hadde internasjonale ambisjoner. Med et eget rom tilegnet Anselm Kiefer var 80-tallets tyske tungvekter representert på en måte som måtte gjøre inntrykk i selv de mest blaserte kontinentale kretser.

  • Damien Hirst-skulpturen «Mother and Child divided» er jevngammel med museet, og de minimalistiske montrene med den delte kua og kalven i formalin vakte furore på Veneziabiennalen i 1993. Da Astrup-Fearnley Museet sikret seg det omstridte verket, var det ikke bare britenes mest spektakulære navn representert på Grev Wedels plass i Oslo. I ettertid ser man - som i tilfellet Kiefers enorme bokhylle med blyfolianter - at dette arbeidet representerer et høydepunkt hos Hirst. Det plasserer ham dessuten som den sentrale innenfor den nye 90-tallsgenerasjonen i England, og rommer referanser som rekker fra det klassiske Madonna med barnet til Francis Bacons burete skikkelser - som er kjenninger i museet.
  • Når nytilsatt direktør Åsmund Thorkildsen i går bebudet en enda sterkere fokusering på samlingen, har han atskillig mer i bakhånd for sin presentasjon på utstillingen «Museum» neste sommer. Noe av dette ble avslørt i den boka som forgjengeren, Hans-Jakob Brun, samtidig presenterte, der 55 norske og utenlandske kunstnere blir godt presentert av museets faglige stab i et hendig format med engelsk tekst. Likevel rommer denne PR-publikasjonen bare et utplukk av det som finnes i magasinene.
  • Det private Astrup-Fearnley Museet står i den misunnelsesverdige situasjonen vis-à-vis offentlige institusjoner at det har økonomiske muskler til å kjøpe et utvalg av hver enkelt kunstner. Derfor kan man møte sentrale sider ved det kunstneriske hamskiftet som preger for eksempel R.B. Kitaj og Gerhard Richters produksjon. Samme prinsipp kommer nok til å prege utvalget av nyere kunst fra USA, som vil komme i hus med Manhattan-orienterte Thorkildsen ved roret.
  • Kanskje blir det ikke kunstneriske kjernepunkter fra en epoke , av det slaget som Kiefer og Hirst representerer. Situasjonen ved årtusenskiftet er imidlertid åpen, og i overskuelig framtid vil også de to bli en del av det forrige århundrets kunst.