TV-anmeldelse: «Raised by Wolves»

Et must for fansen

Science fictions grand old man gjør det igjen.

Bibelsk: Ridley Scotts nye science fiction-serie byr på androider, utenomjordiske monstre og gammeltestamentlig gru. Video: HBO Vis mer
Publisert
Raised By Wolves SD 03 , Scenes: 110f, 110g, 110i, 110j,111  Ep 101 RBW_B1_SD03_230119_-7750.jpg
Raised By Wolves SD 03 , Scenes: 110f, 110g, 110i, 110j,111 Ep 101 RBW_B1_SD03_230119_-7750.jpg Vis mer

«Raised by Wolves»

Science fiction

Tidspunkt: Premiere 16. desember
Beskrivelse: To androider fostrer opp menneskebarn på en fjern planet. Gammeltestamentlig gru følger. Scifi-serie i 10 deler, fra sjangermester Ridley Scott
Kanal: HBO

«Nok religiøse allusjoner til å gi en renessansemaler stressutslett»
Se alle anmeldelser

Den britiske regissøren Ridley Scott har revolusjonert måten vi ser på framtidsfabler på ikke bare én, men to ganger. Verken horror, kolonisering av verdensrommet eller lunsj med kollegaer ble det samme etter «Alien» i 1979. Og skillet mellom kunstige mennesker og organiske ble tåkelagt som Los Angeles i sur novembernedbør med «Blade Runner» tre år seinere.

Han burde egentlig kunne nyte sin pensjonisttilværelse nå, fyren er tross alt 83 år gammel.

Men nei da, nå er han jaggu meg tilbake. Riktignok har han bare regi på de to første episodene av den særegne science fiction-serien «Raised by Wolves», men eposet har mesterens fingeravtrykk over hele seg, visuelt så vel som tematisk.

Og om den ikke blir like paradigmeskiftende som hans tidligere storfilmer, byr den I hvert fall på nok en framtidsvisjon ulikt noe annet.

Ateister og androider

Noen hundre år etter vår tid er et lite romskip på vei til solsystemet Kepler-22 og en beboelig, om ikke innbydende planet. Skipet krasjlander i ødemarken og de to androidene om bord klarer så vidt å berge deler av den dyrebare lasten: Menneske-embryoer som skal danne første generasjon i en planlagt kolonisering av planeten nå som vår egen hjemklode er tilintetgjort av blodige kriger mellom religiøse fundamentalister og minst like dogmatiske ateister.

Androidene, som bare går under navnene Mother (Amanda Collin) og Father (Abubakar Salim), bygger en bosetting og fostrer opp småbarna i de ugjestmilde omgivelsene.

Større enn dette er ikke utgangspunktet, og til å begynne med kunne det virke som om dette skulle bli en ren overleve-i-romvillmarken-fortelling.

Så feil kan man ta.

Da rulleteksten gikk etter første episode kjentes det ut som om man hadde vært gjennom en hel sesong av en streitere serie. Og det var umulig å si hva som skulle skje videre.

Pestilens og profeter

Scott og serieskaper Aaron Guzikowski (som også har skrevet thrilleren «Prisoners») gjør nennsomt handlingen, persongalleriet og de tematiske trådene mer komplekse, og utvider universet lag for lag. Og de har mye på hjertet. Det lille familiedramaet som utspiller seg på den golde tundraen har et mytisk, gammeltestamentlig preg over seg, godt hjulpet av tilsiktet oppstyltet dialog, stive, robotaktige rolleprestasjoner, og nok religiøse allusjoner til å gi en renessansemaler stressutslett.

Her er pestilens og gjenoppstandelse, leviatanske slangeskjeletter, fanatiske korsfarere, mystiske, bunnløse hull, dommedagsvisjoner, stjernekryssende arker, både reddende og hevnende engler og profetier om profeter. Det stilles moralske dilemmaer, lekes gud over en lav romstøvel og letes etter menneskelighet i alle dens gode og grufulle fasetter både i formelige barnesinn og forhåndsprogrammerte automatoner. Klassisk Scott, med andre ord.

Og ikke minst er det skummelt. Monstre lusker i tussmørket, og en av rollefigurene gjennomgår en transformasjon til noe av det mest hypnotisk fryktinngytende jeg har sett og hørt i denne sjangeren siden sluttscenene i «Annihilation».

Primitivt og høyteknologisk

Det er ikke alltid godt å si hvor man vil med det hele, og det er gjennomgående kjølig, emosjonelt distansert og stivt. Men fengslende er det, og et absolutt must for tilhengere av mytisk anlagt science fiction. Her slektes det både på nyinnspillingen av «Battlestar Galactica» (om enn på et litt mindre episk lerret) og Dan Simmons’ «Hyperion», men også på Darren Aronofskys bibelepos «Noah» og Scotts egen grovt undervurderte (I hvert fall Director’s Cut-versjonen) korsfarerfilm «Kingdom of Heaven».

Som det meste Scott gjør er atmosfæren her til å ta og føle på, og det fantastiske miljøet virker troverdig selv om man ikke alltid forstår hvordan ting henger sammen eller hva det betyr.

Produksjonsdesignet og universbyggingen, fra de nesten komiske sekstitallsthrowback-plastkostymene til Mor og Far, via den primitive og høyteknologiske bosettingen og det mytiske landskapet bortenfor, til den stive, instrumentelle dialogutvekslingen, skaper en gjennomgående uhygge og særegenhet som gjør at serien henger igjen på netthinna lenge etter at episodene er over.

Dette er science fiction ulikt alt annet som går om dagen. Det er tidlig å si etter bare fire episoder, men det spørs om ikke 83-åringen akkurat scoret hat trick, altså.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer