Anmeldelse: «Draumen om månen»

Et must for romentusiaster!

Aldri mindre enn medrivende.

ROMKAPPLØP: «Draumen om månen» gjør en samvittighets- og innsiktsfullt innsats for å belyse månelandingen fra flere sider, mener Dagbladets anmelder. Video: PBS Vis mer

«Draumen om månen»

5 1 6

Historisk dokumentar

Alle episoder tilgjengelig på nrk.no nå.
Beskrivelse:

Dokumentarserie i seks deler om romkappløpet til månen.

Kanal:

NRK

«Skildrer det tolv år lange romkappløpet som endte i en av menneskehetens største bragder»
Se alle anmeldelser

Det er noe sanselig tilfredsstillende i å se raketter dytte seg sakte oppover, raskere og raskere, til de til slutt skyter ut av atmosfæren, fri fra tyngdekraftens lenker. Tilsvarende er det noe tragikomisk å se dem mislykkes i forsøket, og heller spinne rundt og eksplodere, forhåpentlig uten noen om bord.

I skrivende stund er det et halvt århundre siden de tre astronautene om bord i Apollo 11 suste av gårde mot månen. 20. juli 1969 ble de de første menneskene til å sette sine ben på et annet himmellegeme enn jordkloden, sendt ut i mørket på toppen av livsfarlige, eksperimentelle fartøy.

Sammensatt

Dokumentarserien «Chasing The Moon» (som har fått den erke-NRK-ske tittelen «Draumen om månen») skildrer det tolv år lange romkappløpet som endte i en av menneskehetens største bragder. Den viser veien til månelandingen som en sammensatt prosess. Bildet av en hel sivilisasjon som sammen løftet den gigantiske Saturn V-raketten ut av begrensningene jordkloden har gitt oss, i et gigantisk, kollektivt skippertak, nyanseres av at dette løftet kanskje ikke ville vært mulig i fredstid, og ikke uten teknologi i utgangspunktet skapt for å spre frykt og ta liv – i hvert fall ikke med mindre investorer som Elon Musk ser mulighetene for ummidelbar profitt og publisitet rett foran nesetippen.

Det startet med oppskytningen av Sputnik, den sovjetiske satellitten som satte en støkk i vestlig følelse av suverenitet da den plutselig befant seg høyt over amerikanske landområder i 1957. Var det et angrep, en maktdemonstrasjon, et PR-stunt eller bare vitenskapelig pionérarbeid? Det ene trenger ikke utelukke det andre. Satellitten var i seg selv harmløs, men bare det at den var der, kombinert med vissheten om at Sovjetunionen hadde fått sine egne atomvåpen åtte år tidligere, fikk amerikanerne til å skjønne at de måtte opp i ringa. Inn kommer Wernher von Braun, briljant rakettforsker, tysk emigrant, og tidligere nazist med ansvar hos Luftwaffe for å konstruere de fryktede V2-rakettene, som haglet over Storbritannia under krigen, og sendere dannet grunnlaget for interkontinentale atomraketter og følgelig den kalde krigen. Denne våpenteknologien, og trusselen om sovjetisk atom- og propagandaovertak, resulterte i grunnleggelsen av NASA, og de tre rom-programmene Mercury (det fra Tom Wolfes «The Right Stuff»), Gemini, og til slutt Apollo. Det er en ubehagelig sannhet, men uten Det tredje riket og maktvakuumet det etterlot seg, ingen månelanding.

Ensidig

Serien maler på et bredt, kronologisk lerret, og tar for seg første halvdel av den kalde krigen gjennom romkappløpets prisme, der amerikanerne desperat prøvde å ta igjen russernes forsprang, men måtte se seg slått på målstreken gang på gang, før de vant den siste, og viktigste sluttspurten. (Her er det for øvrig verdt å nevne at den sovjetiske siden av dette er blitt anklaget for å skildres ensidig av bl.a. astrofysiker og podcaster Eirik Newth, ettersom den eneste kilden som er intervjuet om dette er Nikita Krutsjovs sønn Sergej, som var involvert i romprogrammet, men også part i en svært bitter personstrid mot konkurrerenter.)

Samvittighetsfullt

Mye av dette vil for mange naturligvis være velkjent, men serien gjør et samvittighets- og innsiktsfullt forsøk på å belyse andre sider, også. For eksempel tar den for seg det halvhjertede, mislykkede forsøket på å få en mørkhudet astronaut inn i programmet, og de få kvinnene som også jobbet for NASA. Ikke minst minner den oss på at den seieren som er lett å ta for gitt i etterpåklokskapens lys, på ingen måte var en selvfølge da. I tillegg til trusselen fra russerne måtte et nennsomt politisk spill til for å sikre både de astronomiske budsjettene og å få folkeopinionen på sin side, ikke minst ved å alliere seg med media for å mytologisere de småkjedelige menneskene inni metallkapslene. Dette var en tid da Vietnam-krigen raste, borgerrettighetsaktivister mente det var bedre å ta tak i problemene på landjorden før man skapte nye i verdensrommet, og Nixon satt i Det hvite hus – og romprogrammet og astronautene ble slått i hartkorn med den forhatte presidenten og de andre makthaverne.

Serien består i hovedsak av arkivopptak, gitt kontekst av en håndfull stemmer – historikere, romforskere og gjenlevende deltagere i programmet. At vi aldri klipper til intervjuobjektene (dette er en slags anti-talking heads-dokumentar) bidrar til innlevelsen, men gjør også at man i blant kan miste oversikten over hvem som snakker. Filmskaper Robert Stone har heller ikke samme fortellertekniske stålkontroll og narrative fremdrift som for eksempel Ken Burns har i «The Vietnam War», som tar for seg samme epoke. Likevel er dette aldri mindre enn medrivende, og et must for alle romentusiaster.