KULTURLØFT: Mens Lillehammer-OL var et evigvarende nasjonalistisk hyllest, kunne OL i 2022 bli noe mer, skriver artikkelforfatteren. Sissel Kyrkjebø på en isbjørn av is presenterte OL på Lillehammer under avslutningsseremonien i Albertville 1992.
KULTURLØFT: Mens Lillehammer-OL var et evigvarende nasjonalistisk hyllest, kunne OL i 2022 bli noe mer, skriver artikkelforfatteren. Sissel Kyrkjebø på en isbjørn av is presenterte OL på Lillehammer under avslutningsseremonien i Albertville 1992.Vis mer

Et nasjonalt kulturløft

At kunstnere og kulturarbeidere også i stor grad er motstandere av de Olympiske Leker i Norge, forbauser meg. At de bruker argumenter som i alle år har vært brukt mot nettopp kulturen, irriterer.

Debattinnlegg

Den siste tiden har det kommet fram en rekke argumenter for og imot OL i Oslo 2022. At kunstnere og kulturarbeidere også i stor grad er motstandere av de Olympiske Leker i Norge forbauser meg. At de bruker argumenter som i alle år har vært brukt mot nettopp kulturen, irriterer. Å sette sosiale goder og behov opp mot kunst, kultur og idrett er en tapt kamp. Selvfølgelig er sykehjemsplasser, bekjemping av fattigdom og sosial urettferd, viktigere enn stort sett alt annet. Det er viktigere å leve godt og lenge, enn å ha gode oppsetninger på scener, musikk og litteratur tilgjengelig og billedkunst på vegger. Men kunsten er også det som gjør det til et poeng å leve lenge, og kulturen skaper et samfunn man er glad for og ønsker å leve i.

OL i Lillehammer i 1994 er det største idrettsarrangementet i Norge noen gang, men det man ofte ikke tenker på er at Lillehammer-OL også er det største kulturarrangementet nasjonen Norge har hatt. Man kan lett se på 1994 som et «0-år» - i en kulturell tidsregning. Det finnes ingen andre arrangementer som i samme grad redefinerte Norge. Som ga oss et nytt syn på design, mote, scenekunst, billedkunst og dramatikk. Selv om vi i dag smiler litt i barten over grå/lilla kjeledresser, piktogrammer inspirert av helleristninger, og så videre, er det ikke noen tvil om at den kulturelle innflytelsen som kom ut fra engasjementet rundt OL i 1994, fikk enorme ringvirkninger. En rekke av post-Lillehammer kulturløft, som Operaen, Deichmann, Nasjonalmuseet for kunst og Munch-museet kan ses på som et direkte resultat av hvordan nasjonen Norge så på seg selv som kulturnasjon etter 1994.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Norske musikere og dansekunstnere har aldri før eller siden hatt de samme arbeids- og levekår som i 1993/94, og framveksten av ny norsk dansekunst, og opprettelsen av Dansens Hus i Oslo, ville aldri kunne blitt en realitet (så raskt) uten løftet med OL i ’94. Lillehammer-OL ga norske kulturarbeidere troen på egenverd, og de stilte krav til politikerne på en helt ny måte etter ’94.

OL i Oslo 2022 er en unik mulighet for norsk kulturliv. Det vil gi nasjonale kunstnere muligheter uten sammenligning med noe annet arrangement. Det vil gi et økonomisk løft, kunstneriske oppgaver og synliggjøring av norske kulturarbeidere på en måte som er enestående.

Og norske kunstnere bør glede seg over den muligheten de får til å fremme det kulturelle Norge. Mens Lillehammer-OL var et evigvarende nasjonalistisk hyllest - kunne OL i 2022, bli noe mer. Kanskje vi ikke skal være like navlebeskuende, men vise at norsk kunst er kommet videre, og er mer internasjonal og fremtidsrettet. Mens vi i ’94, var så redde for at ikke absolutt alle oppgaver skulle gå til norske kunstnere, kan vi i 2022 vise at vi har senket skuldrene, og lar andre slippe til. (Det er bare nasjoner med en sterk og sikker selvfølelse som bruker kunstnere fra andre land i sine seremonier).

Jeg ville glede meg over å se hva en Jo Strømgren eller Stefan Herheim kunne få til med en åpningsseremoni som setter inn Norge i en moderne europeisk kontekst. Jeg ville glede meg over å se vår neste nobelprisvinner i litteratur; Jon Fosses nye oppsetninger, det ville komme en rekke spennende bestillingsverk for våre beste komponister, og jeg ville glede meg over alle spin-off produksjoner som ville prege Oslo og landet for øvrig i tiden før, under og etter et OL i 2022.

Meningsmålingene peker visstnok imot et OL i Oslo i 2022. Politikerne kappes om å si at det er for dyrt, og at «Norge ikke kan fortsette å leve over evne»(!). Den regionale motstanden fra Utkant-Norge er smålig. Akkurat som om OL på Lillehammer ikke var et nasjonalt arrangement? Det var jo den gang flere OL-kunstnere fra Tromsø, Kristiansand, Bergen enn det var fra Oppland/Hedmark. Et OL i Oslo i 2022, ville gagne hele det norske kulturliv - og det burde politikerne i Nord-Norge innse.

Og Norge trenger et OL i 2022. Vi er det rare utenforlandet helt i utkanten av verden, men med et større selvbilde enn noen annen nasjon. Vi bør kunne vise at vi også er engasjerte, politisk oppegående og ikke minst rause. Vi bør kunne klare å gjøre et OL uten å gå på gigantiske budsjettsprekk. At vi kan vise at det går an å skape mye for lite. Andre nasjoner har tidligere klart det samme under langt, langt trangere kår enn det Norge har nå.

Norske kulturarbeidere og kunstnere bør samles om et OL i Oslo i 2022. Vi trenger et løft, og vi må ikke tro at de samme midler vil tilfalle kulturen hvis OL i Norge ikke blir en realitet. Derfor bør vi heie på idretten akkurat nå, og at den vinner frem med sin søknad.

Artikkelforfatteren sto for de kunstneriske innslagene under seiersseremoniene ved OL på Lillehammer; han hadde premiere på en ballett om Edvard Munch for Nasjonalballetten («Mellom Amor og Psyche») og han stod for avslutningsseremonien av fakkelstafetten.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook