HVOR ER HJELPEN? Lesbos har mistet sjela si, og jeg er redd for at Lesbos bare er en av mange, skriver en frivillig i Lesbos.Foto: NTB Scanpix
HVOR ER HJELPEN? Lesbos har mistet sjela si, og jeg er redd for at Lesbos bare er en av mange, skriver en frivillig i Lesbos.Foto: NTB ScanpixVis mer

Et nødrop fra Lesbos

For hver dag jeg tilbringer i Lesbos mister jeg trua på myndighetene, humanitære organisasjoner og FN. Er det rart?

Meninger

Vi snakker ofte om menneskerettigheter, deriblant retten til et liv. I dag blir denne grunnleggende rettigheten forbundet med lovbrudd. Du er en kjeltring om du ønsker deg et liv. Du er en lykkejeger om du ønsker at dine barn ikke skal bli drept. Vi snakker ofte om hvor viktig utdanning er. Ønsker du at dine barn skal gå på skole? Ja, da er du også en lykkejeger. Vi må være redd flyktningene blir vi fortalt. De vil ta fra oss mulighetene som vi egentlig tar for gitt. Muligheter som utdanning, mat/drikke, et trygt liv, et liv som er mennesker verdig.

Denne greske øya er vakker, jeg lar meg sjarmere hver dag. Men Lesbos gjemmer også noe veldig, veldig stygt. Lesbos har mistet sjela si, og jeg er redd for at Lesbos bare er en av mange.

Også i dag starter dagen med at vi møter slitne mennesker på vei opp en bratt bakke. Vi ser mødre bære på sine babyer og barn som kjemper for å holde takten. Vi ser slitne mennesker som bærer preg av en tøff reise. En ung jente ber meg ringe til politiet så de kan bli hentet. Jeg klarer ikke å se henne i øynene, men må fortelle at det ikke kommer noe politi for å hente dem. Jeg forklarer at de må gå et stykke og er de heldige møter de på bussene et stykke opp bakken som kan frakte dem til campen på Mitiylini. Jeg tør ikke å se skuffelsen i hennes øyne, den skuffelsen jeg har sett flere ganger. Nå er jeg lei.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi kjører videre på jakt etter barnefamilier, etter få sekunder møter vi på flere. Vi plukker opp en familie og kjører dem opp bakken. Der står det heldigvis noen busser som er klare til å frakte menneskene videre til campen, og det er organisert av frivillige. Det blir flere slike turer før den bratte bakken endelig er tom for mennesker. Vi kjører videre til andre siden av stranda for å hente klær, førstehjelpsutstyr, vann og pledd. Etter det går vi for å ta imot flere mennesker som nettopp har ankommet øya. De kommer smilende ned og hilser på oss. De er overlykkelige for at de lever.

På vei tilbake møter vi desperate mennesker som egentlig ikke makter å gå mer, men de fortsetter likevel. Har de noen annet valg? Vi opplyser dem om at det finnes busser som frakter dem videre og hvor de må vente.

Når vi er tilbake ved «bussholdeplassen» som ligger ved et veiskille midt i skogen, ser vi en lang kø med mennesker som venter på å komme om bord på bussen. Vi ser utmattede mennesker som egentlig ikke burde stått i det hele tatt, mennesker som trenger hvile. Men å stå i timevis er da mye bedre enn å gå 7 mil tenker jeg. Vi deler ut drikke og sandwicher. Folk smiler bredt fra køen og den ene mannen sier «You are a good man!» mens han klapper meg på ryggen. Det får meg til å tenke over hva disse menneskene går igjennom, når en vannflaske og en enkel sandwich kan føre til så mye takknemlighet. Jeg prøver å dele ut til barn, men blir stoppet av en dame som driver å fordeler menneskene i ulike busser. Hun mener at jeg ikke skal gi utsultede barn mat, fordi da kommer de til å ta med maten inn på bussen. Det var nytt for meg at bussene plutselig er viktigere enn barn.

Senere på kvelden går vi ned til stranda for å spise. Vi rekker akkurat å bli ferdig med maten før vi hører en båt et steinkast unna restauranten. Denne opplevelsen kan nesten ikke beskrives. Den har satt store spor som jeg aldri kommer til å glemme.

Det er fult kaos og det er midt på natta. Barn som gråter, kvinner som hyler. Jeg hører en dame takke Gud. Hun er gjennomvåt og holder en liten gutt. Jeg løfter gutten og holder hånden til en liten jente for å lede dem vekk fra brygga. Når vi kommer oss litt unna ber jeg jenta om å vente. Hun vil ikke slippe hånden min. Kjenner hun meg? Hvem er jeg? Hun virker redd, hvorfor vil hun ikke la meg gå? Tårene triller. Den lille gutten jeg holder er klissvåt. Vi skifter klærne hans.

Vi kjører mat og annet utstyr opp den bratte bakken til det samme krysset som sist. Også i natt skal mennesker sove ved bilveien som er preget av kulde og støy fra bilene. Flere frivillige gjør i stand slik at alle har pledd og tørre klær. Når alle har lagt seg til ro kommer en ung mann og takker for at vi er til stede. Hva hadde disse menneske gjort om en håndfull frivillige som er her ikke hadde vært her? Hvem hadde tatt dem imot? Hadde de fått tørre klær og pledd? Hadde noen kjørt barnefamiliene opp de bratte veiene? Hadde noen spurt dem om de har det bra? Jeg vet ikke hva de hadde gjort. Jeg ser bare at de er glade for det lille de får.

Skal virkelig ingen ta imot mennesker på flukt? Er det et slikt samfunn vi ønsker? Skal man bare overlate sårbare mennesker til seg selv?

Akkurat nå ligger disse modige menneskene og sover. De har trosset all motgang på vei hit, og sannelig skal de klare å trosse den kalde natten ute også. I morgen skal de videre til campen på Mitylini, campen som ser ut som et fengsel, uten noe som helst orden. Men det er et annet kapittel.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook