NØDVENDIG Motstand: De siste årene har flere unge stemmer stått frem og tatt et oppgjør, ikke bare med grupper som Profetens Ummah (bildet), men også med Islamsk Råd og moskeene som har dominert den norske islamdebatten, skriver Lars Akerhaug. Foto: Sara Estiri
NØDVENDIG Motstand: De siste årene har flere unge stemmer stått frem og tatt et oppgjør, ikke bare med grupper som Profetens Ummah (bildet), men også med Islamsk Råd og moskeene som har dominert den norske islamdebatten, skriver Lars Akerhaug. Foto: Sara EstiriVis mer

Et nødvendig oppgjør

Modige antiislamister med muslimsk bakgrunn betaler en altfor høy pris for sitt engasjement.

Meninger

Alle som deltar i den norske samfunnsdebatten om islam har fått merke hvor høyt aggresjonsnivået kan være. Selv har jeg blant annet blitt omtalt som islamofob og en som bidrar til å spre hat mot muslimer, både i norske aviser og på sosiale medier.

Men dette er knapt sammenliknbart med den hetsen og sjikanen som personer med muslimsk bakgrunn, som våger å kritisere islamister og konservative islamtolkninger, blir utsatt for.

Fjernt fra Dagsnytt 18, debattene i avisenes kommentarspalter, endeløs krangling på Facebook, finformulerte spissfindigheter på Twitter og debatter på Litteraturhuset finnes en annen norsk virkelighet, der kampen for det frie ord kjempes på liv og død.

Muslimske samfunnsdebattanter er de som virkelig må betale prisen i møtet med norske islamistmiljøer.

«Denne fienden av islam har en lang historie bak seg i å korrumpere Allahs religion fra innsiden», skriver en norsk islamist om en muslim som ofte deltar i samfunnsdebatten. Argumentasjonsrekken er typisk. Fordi vedkommende angriper ultrakonservative islamister, er personen fiendtlig til islam.

«Du er en kafir, en vantro!» Nettopp denne beskyldningen er noe av det som oftest blir kastet ut mot muslimer som tar til orde mot reaksjonære og islamistiske bevegelser. De beskyldes for å gjøre vantro handlinger, eller enda verre, for frafall. Den frafalne, er en som har forlatt islam. Alle vet hva det innebærer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tenk deg å vite at hver gang du skriver en kronikk, hver gang du er på TV eller i avisen, så skjer det samme. Tenk deg å vite at hver gang du åpner Facebookkontoen din eller innboksen på PC-en din, ligger det og venter trusler eller advarsler om hva som skal skje med deg.

Drapstruslene kommer tikkende. Noen ganger er budskapet åpenbart. «Du skal dø». «Jeg skal voldta deg først og så skal jeg drepe deg.» Andre veier sine ord mer. «Du skal brenne, både nå og i helvete.» «Du er en vantro hykler.» «Din skitne gris.»

Særlig personer som selv har bakgrunn fra konservative muslimske miljøer, men har tatt et oppgjør med dette tankegodset er spesielt utsatt for trusler og sjikane.

Faren er stor for at mange lar seg skremme av sjikanen de som våger å heve sin røst møter. Uten de muslimske stemmene som utfordrer og kritiserer egen kultur blir det norske samfunnet fattigere. Islamdebatten blir mindre interessant.

Det norske samfunnet trenger disse stemmene, fordi de både utfordrer og samtidig nyanserer bildet av hva islam er og hvordan muslimsk praksis fortoner seg i det norske samfunnet.

I vinter var det stor oppmerksomhet i mediene etter at Amal Aden sto fram og fortalte om alle truslene hun lever med i det daglige. Hun er ikke den eneste som har det slik. Det førte også til at politikerne lovet å ta tak i problemstillingen.

Men dette dreier seg ikke bare om at det er viktig å verne om ytringsfriheten. Vi må også erkjenne at personer som Amal Aden utgjør spydspissen i kampen mot radikal islamisme.

Tanken om at alt blir bedre med dialog må erklæres død. Etter 30 år med dialog har det blitt flere, ikke færre radikale muslimer i Norge. Det siste året har det vært en befriende utvikling. Flere unge stemmer har stått fram og tatt oppgjør, ikke bare med Profetens Ummah og liknende grupper, men også med Islamsk Råd og moskeene som har dominert den norske islamdebatten. Dette er positivt.

Samtidig føler mange frie stemmer at de står uten ryggdekning. Noen blir anbefalt av politiet å tone ned sine offentlige aktiviteter. Andre opplever ikke å bli hørt eller sett. Begge deler er alvorlig og dreier seg ikke bare om at samfunnet svikter i å beskytte ytringsfriheten til de som virkelig trenger den. Det dreier seg også om manglende beredskap.

Det norske storsamfunnet kan ikke vinne kampen mot ekstrem islamisme alene. Vi er helt avhengig av disse modige kvinnene og mennene som tør å ta et oppgjør med radikale holdninger i egne miljøer. Derfor er det også ekstra viktig å hegne om disse stemmene.

Kronikken er basert på en lengre artikkel i boken «Demokratisk beredskap. Intellektuell motstand mot totalitære fristelser».