Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: Arif - «Arif i Waanderland»

Et norsk flerkulturelt eventyr

Fra Sølvguttene til Snow Boyz – Arif kombinerer flere verdener på sitt hittil mest modne og rørende album.

Foto: Christian Roth Christensen/Dagbladet
Foto: Christian Roth Christensen/Dagbladet Vis mer

«Arif i Waanderland»

Arif

5 1 6

RnB Pop Rap

Plateselskap:

Nora Streams / Sony Music

«Rørende tilbakebetaling til opphavet.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: En av de mest markante forskjellene mellom etniske nordmenn og nordmenn med innvandrerforeldre har alltid vært forholdet til opphavet. Spesielt respekten og takknemligheten for sistnevntes både mentale og bokstavelige reise mot et bedre liv for seg og sine.

Ikke alltid like lett å sette pris på i tenårene, men desto mer markant idet man selv når den samme alderen foreldrene tok det vanskelige valget om å forlate sin egen familie og sine nære venner.

Arifs alternative og krevende oppvekst er veldokumentert, men på «Arif i Waanderland» fortelles historiene til både moren, faren og ham selv – fra Zanzibar til Bogerud – i dybden gjennom 41 ærlige og varierte minutter. «Vidunderlandet» i nord som ikke nødvendigvis ble eventyret man hadde forventet seg, i møtet med en virkelighet bestående av økonomiske utfordringer, rasisme, rusmisbruk og savn.

Kontrastene dukker allerede opp på åpningssporet med Sølvguttenes finpolerte guttestemmer og Snow Boyz’ mørke trap-rap. To parallelle norske virkeligheter som her får leve side om side på samme låt.

I tillegg til hovedpersonens nevnte åpenhet, gir da også nettopp den både varierte og nøye gjennomtenkte gjestelisten en særegen kraft til albumet. Fra bergensbesøket på det dance-nostalgiske Store P-samarbeidet «Eskimoblod», til de avrundende sporene «Historien om Nassor» (del 1 & 2), hvor pop-stjerneskuddene Kapteinen og Ruben hjelper til med å sette ord på familien Salums klassereise på respektive Stavanger- og Harstad-dialekt.

«E vil bort / Langt bort / Jeg må reise, jeg må dra / Langt herfra / Finne noe bra.»

Utgivelsens helhetlige struktur er befriende i vår streaming-baserte tidsalder, selv om Arif også klarer å helgardere med enkeltstående god-hits som den fantastiske singelen «Hvem er hun» og «Kaninhullet», hvor Mogilla og Ketil Jansen (Lemaitre) legger ned årets mest funky basslinje.

Likevel er det altså i den oppriktige fortellerkunsten at Arif for alvor tar oss med til gåsehudland. Som på «Sommeren var den varmeste», med Natnael i hjerteskjærende The Weeknd-form om tapet av kompiser som forlot verden for tidlig, og selvsagt magiske «Malaika» – hvor den tidligere håndfullen av en sønn gråter gledestårer og hyller sin tålmodige mor med et oppløftende gospelkor i ryggen.

«Min mamma, min mamma / Elsket meg selv om jeg lagde litt drama / Hun ga meg liv, ja / Mine ord blir fattig.»

Selv om Tupac lærte oss at det aldri er noen fullgod måte å betale tilbake på, så når nok dette langt på vei.

.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media