Et norsk strandhugg i Brasil

Når Norge og Brasil for første gang møtes i offisiell kamp i verdens mest utbredte idrett, så er det to helt ulike land med vidt forskjellige forutsetninger som skal måle krefter. Brasil har 40 ganger så mange innbyggere som Norge og er 25 ganger større enn Fastlands-Norge. Folk og klima, rytme og lynne - det er to verdener. Har vi i det hele tatt noe til felles?

En norsk prinsesse bosatte seg i Brasil for et halvt århundre siden. Og på 80-tallet prøvde Oslo seg med sambaskoler og karneval, men det hele endte i tradisjonell norsk lørdagsfyll. 200 år med klippfisk og kaffe, javel; men det har aldri blitt noen bånd mellom de to land. Men det finnes en forbindelseslinje. Om vi bare går langt nok tilbake i tid. Et lite kjent og nærmest glemt norsk koloniseringsfremstøt i Sør-Brasil midt på 1800-tallet. Det er en utrolig historie, og den begynner i California.

For ganske nøyaktig 150 år siden ble det funnet gull i nærheten av sagbruket til John Sutter ikke så langt fra Sacramento i Nord-California. Ryktet om gullfunnet ved Stillehavskysten ble årets verdensnyhet i 1848, selv i norske aviser var det bred omtale av «El Dorado». Gullhungrige unge menn fra hele verden strømmet til det forjettede land, og da Christian Poulsen kom hjem til Norge, tok California-feberen helt av. Arendalsmannen som hadde slått seg ned i den beskjedne spanske utposten San Francisco i 1841, forlot sitt lille skipsbyggeri ved Stillehavskysten og dro i retning Sierra Nevada-fjellene straks gullryktene begynte å spre seg. Han gjorde det godt, og bestemte seg, etter noen måneders vellykket leting, for å reise hjem med formuen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er ikke klart hvor mye gull Christian Poulsen fant, eller hvor stor formuen hans var, men i norske beretninger på den tiden vokste den for hver dag som gikk. Og norske unggutter ville bli som Christian Poulsen.

Det var ikke så rart at man lengtet ut og vekk. Det var på alle måter vanskelige tider. Den irske potetkrisen hadde sine paralleller i Norge. Marx og Engels skrev Det kommunistiske manifest. I 1848 var det revolusjon i så vel Frankrike som Tyskland, og i desember stiftet Marcus Thrane den første arbeiderforening i Norge. Thranitterbevegelsen støttet utvandring, og mange følte seg kallet. Problemet var at det var dyrt og tungvint å komme seg til California. En rekke forsøk på å skaffe penger til felles avreise og emmigrasjon mislyktes.

Men redaktør Tischendorf i Nordre Trondhjems Amtstidende i Levanger hadde fått en idé. Han ville i likhet med mange andre danne et eget aksjeselskap. Hans tanke var å spre risikoen på to grupper som ble gjort gjensidig avhengige av hverandre om prosjektet skulle bli vellykket. Rike investorer som ikke selv hadde til hensikt å grave gull i California, skulle satse penger slik at unge, friske karer kunne reise over og bli rike. De velstående skulle finansiere de eventyrlystne, og sammen skulle de dele utbyttet.

Våren 1850 ble California-ideen lansert, og den slo an. En generalforsamling utarbeidet regelverk og hundre «arbeidsomme, edruelige, moralske og ærlige» karer ble plukket ut. Fregatten «Sophie» ble innkjøpt i Hamburg, og i slutten av oktober lettet båten anker med 106 passasjerer om bord. Dette skjedde mer enn 60 år før Panamakanalen ble ferdig,så de satte kurs for Kapp Horn på Sør-Amerikas sørspiss.

Alt gikk overraskende smertefritt inntil den 20. januar 1851 da de ankom Rio de Janeiro. Til gullgravernes store overraskelse nektet kapteinen å seile videre. Skuta egnet seg ikke for langfart, var kapteinens argument. Han fikk båten inspisert, og til passasjerenes forbauselse og fortvilelse ble båten kondemnert. Konflikten med kapteinen om båtens og ekspedisjonens fremtid hadde kostet både tid og penger, og noen hjelp å få hjemmefra var det heller ikke. Aksjonærene i Trøndelag kom ikke til unnsetning. De anså aksjekapitalen som tapt, og var ikke villige til å risikere mer. Situasjonen for de 106 var alt annet enn enkel.

I Brasil styrte på denne tiden keiser Dom Pedro den 2. Det veldige landet var inne i en blomstringstid. I hvert fall var det gode tider for europeiske immigranter, så da de 106 strandede nordmennene fikk tilbud om å bygge en norsk koloni i Santa Catarina, slo 74 av dem til, Det var et tysk kompani, Schröder & Co, som kom med tilbudet. Selskapets agenter representerte Prinsen av Joinville, og de trengte nybyggere. Og kunne ikke nordmennene bli gullgravere, så kunne de kanskje bli bønder i stedet? Og de kom ikke til å være alene, fristet agenten. Det var andre europeere som bygde tilsvarende kolonier i nærheten, så - hvorfor ikke?

I mars forlot de Rio de Janeiro, som på den tid ikke var rare metropolen, og reiste sørover. Etter fem dagers sjøreise nådde de - ironisk nok - Sbo Francisco do Sul. 13 av nordmennen likte ikke det de så, og gjorde vendereis. Men 61 norske «gullgravere» tok ut land og begynte å dyrke jorda i Donna Francisca-området, om lag 350 kilometer sør for Rio de Janeiro. I brev hjem skrev de om uvante produkter og fremmedartede forhold. Å rydde nytt land var hardt arbeid. Regnskogen var tett og ugjennomtrengelig, røttene lange og dype. Flere pådro seg tropesykdommer og fire mann døde de første ukene av dysenteri og tyfus. Men kolonistene kunne også berette om mer positive sider ved livet i Brasil: Fikk man først sådd, så var det ikke måte på hvordan det grodde og hva slags avlinger man kunne få. De dyrket kaffe og bomull, ris og bananer, sitroner og appelsiner. Eksotiske sydfrukter som knapt nok var kjent i Norge. Men de slo seg aldri til ro. Og det var kanskje ikke så unaturlig: Det var ikke Brasil som var målet. De drømte om California. Og fortsatte med det. I løpet av 1851 og 1852 ga de fleste opp.

De rastløse vikingene med gullambisjoner fant seg aldri til rette på den sørlige halvkule, verken som jordbrukere eller nybyggere. Rollen som språklig og kulturell minoritet blant tyskere og franskmenn, for ikke å si brasilianere, var heller ikke lett å takle.

Da den norske presten Jonas W. Crøger besøkte Donna Francisca i 1854, var det bare ti nordmenn tilbake. Crøger fikk et godt inntrykk av den norske kolonien, selv om det bildet han hadde dannet seg av de bolde vikinger stemte dårlig overens med virkeligheten. Slitet hadde krevd sitt og oppholdet hadde satt sine spor. Ikke minst var påkledning og personlig fremtreden blitt preget av livet i jungelen, kunne Crøger konstatere. Men det skremte ikke presten. Han vendte tilbake til Norge med et positivt forhold ikke bare til Brasil, men også til de øvrige land han besøkte på turen. Han forsøkte å oppmuntre til økt norsk kolonisering på Sør-Amerikas østkyst, men forgjeves. I 1858 rykket han inn annonser i norske aviser i forbindelse med planer han hadde for en norsk koloni i Uruguay, også det forgjeves. I 1858 forelå det planer for et felles norsk-sveitsisk fremstøt i Argentina i Crøgers regi, uten at det heller ble noe av. For nordmenn med utvandringsplaner var det USA som var det forlokkende land. Etter pastor Crøgers besøk hos de gjenværende norske utvandrerne tørker kildene inn. De mest utholdende tilpasset seg lokale forhold, giftet seg og ble til slutt brasilianere gode som noen. I et brev av 26. mai 1862 fra den norsk-svenske konsul i Rio de Janeiro, stilet til norske myndigheter, heter det at sju av de opprinnelige 74 fremdeles bor i Donna Francisca. Som gruppe ter de seg bra, er lovlydige og respekterte og har gjort det godt i sitt nye hjemland, Ifølge unionens sendemann. Men de etterlot seg ikke noen varige norske spor. Det som skulle bli det største norske koloniseringsfremstøtet i Latin-Amerika ble til ved en tilfeldighet, og det var dømt til å mislykkes. De var på vei til California, men gulleventyret endte i fiasko. Desillusjonerte og umotiverte mestret ikke de norske ungguttene oppgaven. Den gang.

Norske ungutter er fremdeles på jakt etter gull i utlandet. De er langt bedre forberedt til å takle brasilianske utfordringer nå.

Uten sammenligninger for øvrig.